Lammet lærer deg å være lydig
Basunen 3/2001

“Han ble lydig” (Fil. 2, 8).

I disse tre ord sammenfatter Den Hellige Ånd hele Frelserens liv. De er også høydepunkter i hele hans historie. Hans undere var store, hans ord skal ikke forgå, men størst av alt var hans lydighet. Det var hans mat å gjøre Faderens vilje.

Det Jesus åpenbarte for verden, var sin lydighet mot Faderen. En bedre gave og en virksommere preken eier heller ikke vi. Kan vi gi nesten vår lydighet mot Gud, så har vi gitt det beste. “Hva er resultatet av helliggjørelsen?”, spurte nylig en bror. La oss se på Lammet! Hva var resultatet for ham? Vi finner det i disse ord: “Han ble lydig inntil døden, ja korsets død.” (Fil. 2, 8).

Gud kunne kreve det vanskeligste av ham, og han gjorde det med glede. Den falske helliggjørelse får mennesket til å tenke stort om seg selv; man taler om erfaringer man har gjort, trinn man har nådd osv. Bibelens helliggjørelse bringer mennesket ned i støvet, tilintetgjør enhver “ynde ved sjelen” og lar bare ett ønske tilbake: Å tilfredsstille sin Gud.

Etter 1. Mos. 22 og Fil. 2 er helliggjørelse intet annet enn lydighet. Da Jesus sto dypest nede, foran korset, talte han om helliggjørelsen. Han sa: Jeg helliger meg selv for dem, for at også de skal være helliget i sannhet. Brødre, når vi helliger oss således til korset, til offeret, når vi med vår frelser stiger ned til den laveste plass, da vil også andre omkring oss “helliges i sannhet”. Selv om vi ikke kan være annet for våre medmennesker enn et eksempel på lydighet, så er det overmåte meget. Intet tiltrekker menneskene og bringer dem så meget til ettertanke som et menneske som vandrer i lydighet.

Lydighet gir makt. Kilden til hans seier og hemmeligheten ved hans makt, og også ved vår, ligger i lydighet. Deri består vår største frihet. Bare den som er fri, kan være alles tjener. Han kan også hjelpe andre til frihet. I et lydig hjerte er det en banet vei for Gud. Det finnes så mange kristne som alltid søker nytelse og tilfredsstillelse for seg selv. Disse har ennå ikke lært at bare lydige barn er lykkelige barn. Det som i sannhet gir en varig lykke, er intet annet enn lydighet mot Gud. For en sunn sjel gjelder bare ett, å være lydig. Å “gjøre Guds vilje” styrker og blir “mat” for en - langt mer enn å gruble over Guds ord og prøve å forstå det.

Hvorfor har så mange Guds barn så lite av frelsesvisshet? Hvorfor er deres sjel ikke mettet med Guds fred? Gud gir oss svaret i Esaias 48, 18: “Gid du vil akte på mine bud! Da skulle din fred bli som elven og din rettferdighet som havets bølger.” Folk sier: “Jeg mangler tro, jeg har for liten tro, derfor har jeg ingen frelsesvisshet, ingen fred.” Men nei. I de fleste tilfeller er det ikke tro som mangler; for også med skjelvende hånd kan man motta kostbare gaver, men det er lydighet som mang­ler. Det er noe i deres liv som de ikke vil gi slipp på, og som hindrer Den Hellige Ånd i å kunne gi dem vissheten om at de er Guds barn. Jeg kjente en mann som i hele ni måneder ikke kunne tro forsoningen i Kristus av den simple grunn at han var uforsonlig. Han kunne ha bedt og kjempet ennå i ni, ja atten år, hvis han ikke hadde brakt den sak i orden.

Det er forskjell på om jeg anstrenger meg for å tro at jeg er frelst, eller om jeg har Den Hellige Ånds vitnesbyrd om at jeg er det. Ingen som ikke er lydig mot Gud, kan ha tillit til ham. Tilliten utspringer av lydigheten. For Jesus var det ganske naturlig å ha tillit til Gud, fordi lydighet var selvfølgelig for ham.

Det er ikke nok at jeg er frelst; jeg må også gå den vei, hvor den frelse jeg har tilegnet meg i troen, kan virkeliggjøres. Det er lydighetens vei. Nylig skrev en venn omtrent så til meg: “Det forekommer meg at en av de største hindringer for alltid å følge Jesus ligger deri, at man bestandig taler om trosakter og derfor lite om det fortsatte, voksende kristenliv. Man taler om åndsfylde som en akt, om dåpen som en lydighetsakt, om å bli bevart i samfunnet med Gud etter å ha gitt seg helt over til ham - som en akt osv.”

Det er en stor feil. Likeså lite som et strå består av enkelte knuter, kan vårt liv med Herren bestå av enkelte akter. Knutene på strået er ikke hovedsaken; de tjener bare til å feste de nye deler. Man er redd for veien, og derfor taler man om de enkelte akter. Da behøver man ikke å gå inn i selvfornektelse, i døden, i kampen, og man blir i kjødet. David ber i Salme 25 om tre ting:

1. Herre, vis meg din vei!
2. Led meg på din vei!
3. Herre, lær meg din vei!

Det er ikke nok at vi vet veien; vi må også gå på den med våre føtter og må tid for tid undervises av Herren for å kunne vandre på den rette vei.

Fra ”Veien i Lammets spor” av
H. Steinberger. Lutherstiftelsens forlag (1965).

Neste stykke

Alle artikler i Basunen 3/2001:
Lammet lærer deg å være lydig
En liten surdeig
Se ikke tilbake!
Prøvet...?
Mer fra "Veien i Lammets spor"
Trøsten finnes (dikt)
Eia var vi der!
Kjære barn!

Forrige blad - Neste blad
Til Basunens hovedside

Tilbake til toppen