Mer fra "Veien i Lammets fotspor"
Basunen 3/2001
1. Veien i Lammets spor er framfor alt en banet
vei
Freserens hellige fot har selv en gang gått den. Selv om det ofte ikke
ser slik ut, så er likevel veien jevnet og banet av ham, og det er nok
for oss. Det er heller ikke noen fremmed vei; for over alt ser vi Mesterens
fotspor. I våre vanskeligheter, i familien, i verden, i fattigdom, i
ringhet, alle steder, ser vi hans fotspor. Han kjenner grant alle våre
veier (Sal. 139,3) For derved at han selv har lidt, og har vært
fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. (Heb. 2, 18).
På denne vei klager man ikke mer: Jeg blir ikke forstått!
Jeg blir galt bedømt! Han, vår yppersteprest, forstår
oss, og det er nok for oss. Fåret krever ikke å bli kjent og forstått
av andre enn sin hyrde; det er nok for det å se hans fotspor og høre
hans stemme. Når vi vil følge Lammet, står intet i veien
for oss.
Det vi trenger for å gå opp til Jersualem (Matt. 21, 1-3), dvs.
hva vi trenger for å gå veien til døden, det blir til slutt
vår egen sak. Hvis vi vil følge Lammet, vil våre stier
over alt være jevne; for til å dø bort fra seg selv er
det rik anledning til på hver vei og hvert sted. Da går det én
alltid godt. Man finner det man søker, og det er jo lykken.
Den som følger Lammet, har en gang for alle oppgitt sin egen vilje,
sine egne veier. Han har ingen egne mål og interesser. Han tillater
sin hyrde å krysse hans egne ønsker og planer. Han merker og
forstår at på denne vei er der ikke mer plass for eget liv, og
den som dømmer og fornekter sitt eget liv, kan være overbærende
like overfor andres. På denne vei støtes man ikke så lett
på andre.
Så lenge vi gjør det, går vi ikke i hans spor, er vi ikke
dagens, men nattens barn (Joh. 11, 9-10). Å si: Denne
eller hin står i veien for meg, er likeså latterlig som
å ville si: Denne eller hin står i solen for meg.
Om det å være en kristen har én sagt: En kristen
føler seg aldri uforstått. Imot en kristen er intet forsømt.
En kristen vet at han daglig forsømmer meget mot andre. Den som
følger Lammet, kan ikke vente å bli forstått av alle.
Det gis veier som et Guds barn må gå alene med sin Gud. Da Abraham
gikk med sin sønn opp på Moria berg, gikk han alene. Sin hustru
lot han bli hjemme, og sine tjenere ved foten av fjellet. Ingen av dem ville
ha forstått hans vei. Derfor sa han ikke at han gikk bort for å
ofre, men for å tilbe! Tilbe sier han istedenfor ofre?
Hva sier vi? La oss tilstå det! Vi har ingen sans for Lammets vei. Vi
er lik barna, som ved Jesu inntog i Jerusalem ropte: Hosianna! Hosianna!
og som ikke visste at kongen måtte ut av byens annen port for der å
dø på korset, og at han kaller oss ut til seg for å bære
hans vanære (Heb. 13, 13).
De første kristne kjente denne vei mye bedre, fordi de så mange
som gikk den, noen som med glede solgte sitt gods og delte det ut, andre som
bodde i huler og kløfter, og ikke bare ofret sin eiendom, men også
sitt liv. De ville ikke stå over Lammet. Det betegnende for vinranken
er at den hører sammen med vinstokken. Skjær i vinstokken, skjær
i ranken -, over alt flyter den samme saft.
Det som gjør forbindelsen med vår frelser og dette å
bli i ham så vanskelig, er at vi vil gå en annen vei. Og
likevel gis det ingen saligere vei på jorden enn veien i Lammets
spor. Dine fotspor drypper av fedme. (Sal. 65, 12)
2. Veien i Lammets spor gir oss en fred som varer;
der finner vi hvile. Vi får fred i samme mål som vi følger
etter ham, og vi beholder den så lenge vi er ett med ham. Denne fred
er ikke noe vi må streve for eller be om, men den blir gitt oss så
snart vi tar hans åk på og følger ham (Matt. 11, 29). Bibelen
taler om en fred med Gud (Rom. 5, 1) og om en Guds fred
(Fil. 2, 7). Disse to begrepene er ikke det samme. Fred med Gud eller fred
i samvittigheten er en gave Gud gir synderen så snart han kommer til
korset; Guds fred eller fred i hjertet er en velsignelse man får ved
å være lydig mot Guds bud (Jes. 48, 18). Disse to ting holder
også Jesus ut fra hverandre i sin bekjente innbydelse (Mat. 11, 28-29),
hvor han taler om den hvile han vil gi dem som kommer til ham, og om hvilen
som finnes ved å følge ham.
På veien i Lammets spor finner vi en fred som varer, fordi vi der lærer
ikke bare å la Lammet stille seg mellom oss og våre synder, men
også mellom oss og våre daglige vanskeligheter, enten nå
disse angår vår egen person, vår familie eller et annet
arbeid i Guds rike som hviler på oss. Så gjorde Maria. Hun lot
Jesus tre imellom seg og søsterens anklage (Luk. 10, 38-42), og siden,
den gang Judas sa de sårende ord (Joh. 12, 1-5). Å være
omvendt til Gud og likevel plaget av bekymringer, av misunnelse, av et sårt
sinn, er noe helt unaturlig. Slike mennesker mangler den hjertefred som ikke
bare overgår all forstand, men som også overvinner enhver nød.
Paulus sier til tessalonikerne: Og han, fredens Herre, gi dere fred
alltid, i alle måter. (2. Tess. 3, 16) Kan han virkelig gi fred
i alle måter? Ja, det er sikkert! Han kan gi den både gjennom
bittert og søtt, gjennom storm og stille, gjennom tap og vinning. Han
som vi følger, er fredens herre. Så lenge vi søker freden
utenfor ham, kan vi hvert øyeblikk miste den, eller den kan i det minste
forstyrres. Den fred som kan forstyrres, er ingen virkelig fred. Årene
skifter, våre livsforhold forandres, men aldri vår fred. Den forandres
likeså lite som Jesus forandrer seg. Å, måtte vi aldri tvile
på muligheten av å få eie en slik fred, og heller ikke være
redd for å gå den vei, hvor man finner den!
Denne vei heter: I Lammets spor! Der lærer vi å forstå betydningen
av korset, fatte korsets kraft og vandre i dets skygge. Den dypeste betydning
av korset er å oppgi sitt eget jeg. Hvor denne mørke
tyrann har fått dødsstøtet, der kan uforstyrret fred råde.
Da vil vi ikke mer holde liv i det som er dømt til døden. Vi
vil ikke mer som Marta ha makten, men legge herredømmet på hans
skuldre som heter fredsfyrsten (Jes. 9, 6), og da vil freden stadig
økes. For så langt hans herredømme rår, så
langt rekker din fred. Jesus levde ikke for seg selv, men for sin himmelske
far; derfor bevarte han også freden da hans egne ikke tok imot ham,
da man ville stene ham, ja, da man naglet ham til korset.
3. På veien i Lammets spor lever man et fruktbart
liv. Jesus tjente oss med sine ord, han tjente oss framfor alt som
Lammet. Som hvetekornet som lot seg legge i jorden for å dø,
bar han meget frukt. Gjort fullkommen gjennom lidelse og kronet med døden
førte han mange barn til herlighet (Heb. 2). Som døende lam
ble han en fullkommen frelser; uten dødens lidelse hadde han ikke vært
det. Tenk deg Lammets skikkelse tatt vekk fra hans liv! Hva ble der da igjen
av ham! En profet, mektig i ord og gjerning, som Emmaus-disiplene sa? Men
som sådan kunne han ikke frelse oss. Tenk deg Lammets skikkelse borte
fra ditt liv. Hva blir der da igjen? Bare som lam kan vi tjene og hjelpe til
at våre brødre og søstre finner frelsen. Derfor sendte
Jesus sine disipler ut som lam. Lammene er fruktbare, for de gir sitt eget
og lar seg frata sitt eget. Lik et får som tier når de klipper
det. (Jes. 53, 7).
Frukt er mer enn utbytte. Frukten forplanter seg. Om vår lære
og vårt liv er lys, kan vi kjenne på om det setter og modner guddommelig
frukt hos andre. Bare hvor det er liv, kan det være frukt, og etter
Joh. 6, 47-59 er bare der liv, evig liv, hvor man er gått inn på
å dø sammen med Lammet. For det er den største seier for
Herren, når han på jorden finner mennesker som deler hans død
med ham. Slike mennesker gir anskuelsesundervisning, og det er som bekjent
den virksomste.
[
]
Intet ligger deg for lavt
Som lam kan man gjøre ethvert arbeid. Intet arbeid er for lavt
for lammene, for alt de gjør, skjer til Guds ære. Mang en datter
ville hurtigere vinne sin mor for Jesus, hvis hun istedenfor alltid å
si hun måtte omvende seg, ville vaske opp for mor og holde hennes stue
ren og derved vise henne hva omvendelse er. Vi har nok av folk til å
utføre store ting, men hvem vil utføre de små? Begynn
med det lille, og du vil ikke bare få nok arbeid, men også rik
velsignelse.
[
]
Eneste vei til herlighet
Veien i Lammets spor er den eneste vei til herlighet. Fordi Jesus fornedret
seg selv, ble han opphøyet (Fil. 4). Fire trinn ned førte ham
opp til herlighet. Vi leser i Fil. 2, 6-9:
1. Han ga avkall på å være Gud lik
2. Han fornedret seg selv
3. Han ble lydig til døden
4. Ja, til korsets død!
Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som
er over alt navn. Det var hans vei til herlighet! Og for oss gis det ingen
annen. Bare veien i Lammets spor fører til tronen - ingen annen; å
bli herliggjort som Lammet er å bli lik Lammet. Vi kan ikke bli lik
ham som Guds Sønn, som himmelens og jordens konge, men vi skal ligne
ham i å være som lam. Det er den modell Gud danner oss etter.
Fra Veien i Lammets spor av H. Steinberger.
Lutherstiftelsens forlag (1965).
Alle artikler i Basunen 3/2001:
Lammet
lærer deg å være lydig
En
liten surdeig
Se
ikke tilbake!
Prøvet...?
Mer
fra "Veien i Lammets spor"
Trøsten
finnes (dikt)
Eia
var vi der!
Kjære
barn!