Basunen er et kristent oppbyggelsesblad for barn og unge.For om Basunen lager en uklar lyd, hvem vil da gjøre seg klar til strid?
INFORMASJON
Om Basunen

LENKER
Til forsiden
Om ordetslys.no

Mer fra "Veien i Lammets fotspor"
Basunen 3/2001

1. Veien i Lammets spor er framfor alt en banet vei

Freserens hellige fot har selv en gang gått den. Selv om det ofte ikke ser slik ut, så er likevel veien jevnet og banet av ham, og det er nok for oss. Det er heller ikke noen fremmed vei; for over alt ser vi Mesterens fotspor. I våre vanskeligheter, i familien, i verden, i fattigdom, i ringhet, alle steder, ser vi hans fotspor. “Han kjenner grant alle våre veier” (Sal. 139,3) “For derved at han selv har lidt, og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.” (Heb. 2, 18). På denne vei klager man ikke mer: “Jeg blir ikke forstått! Jeg blir galt bedømt!” Han, vår yppersteprest, forstår oss, og det er nok for oss. Fåret krever ikke å bli kjent og forstått av andre enn sin hyrde; det er nok for det å se hans fotspor og høre hans stemme. Når vi vil følge Lammet, står intet i veien for oss.

Det vi trenger for å gå opp til Jersualem (Matt. 21, 1-3), dvs. hva vi trenger for å gå veien til døden, det blir til slutt vår egen sak. Hvis vi vil følge Lammet, vil våre stier over alt være jevne; for til å dø bort fra seg selv er det rik anledning til på hver vei og hvert sted. Da går det én alltid godt. Man finner det man søker, og det er jo lykken.

Den som følger Lammet, har en gang for alle oppgitt sin egen vilje, sine egne veier. Han har ingen egne mål og interesser. Han tillater sin hyrde å krysse hans egne ønsker og planer. Han merker og forstår at på denne vei er der ikke mer plass for eget liv, og den som dømmer og fornekter sitt eget liv, kan være overbærende like overfor andres. På denne vei støtes man ikke så lett på andre.

Så lenge vi gjør det, går vi ikke i hans spor, er vi ikke “dagens, men nattens barn” (Joh. 11, 9-10). Å si: “Denne eller hin står i veien for meg”, er likeså latterlig som å ville si: “Denne eller hin står i solen for meg.” Om det å være en kristen har én sagt: “En kristen føler seg aldri uforstått. Imot en kristen er intet forsømt. En kristen vet at han daglig forsømmer meget mot andre.” Den som følger Lammet, kan ikke vente å bli forstått av alle.

Det gis veier som et Guds barn må gå alene med sin Gud. Da Abraham gikk med sin sønn opp på Moria berg, gikk han alene. Sin hustru lot han bli hjemme, og sine tjenere ved foten av fjellet. Ingen av dem ville ha forstått hans vei. Derfor sa han ikke at han gikk bort for å ofre, men for å tilbe! “Tilbe” sier han istedenfor ”ofre”? Hva sier vi? La oss tilstå det! Vi har ingen sans for Lammets vei. Vi er lik barna, som ved Jesu inntog i Jerusalem ropte: “Hosianna! Hosianna!” og som ikke visste at kongen måtte ut av byens annen port for der å dø på korset, og at han kaller oss ut til seg for å bære hans vanære (Heb. 13, 13).

De første kristne kjente denne vei mye bedre, fordi de så mange som gikk den, noen som med glede solgte sitt gods og delte det ut, andre som bodde i huler og kløfter, og ikke bare ofret sin eiendom, men også sitt liv. De ville ikke stå over Lammet. Det betegnende for vinranken er at den hører sammen med vinstokken. Skjær i vinstokken, skjær i ranken -, over alt flyter den samme saft.

Det som gjør forbindelsen med vår frelser og dette “å bli i ham” så vanskelig, er at vi vil gå en annen vei. Og likevel gis det ingen saligere vei på jorden enn “veien i Lammets spor”. “Dine fotspor drypper av fedme.” (Sal. 65, 12)

2. Veien i Lammets spor gir oss en fred som varer; der finner vi hvile. Vi får fred i samme mål som vi følger etter ham, og vi beholder den så lenge vi er ett med ham. Denne fred er ikke noe vi må streve for eller be om, men den blir gitt oss så snart vi tar hans åk på og følger ham (Matt. 11, 29). Bibelen taler om en “fred med Gud” (Rom. 5, 1) og om en “Guds fred” (Fil. 2, 7). Disse to begrepene er ikke det samme. Fred med Gud eller fred i samvittigheten er en gave Gud gir synderen så snart han kommer til korset; Guds fred eller fred i hjertet er en velsignelse man får ved å være lydig mot Guds bud (Jes. 48, 18). Disse to ting holder også Jesus ut fra hverandre i sin bekjente innbydelse (Mat. 11, 28-29), hvor han taler om den hvile han vil gi dem som kommer til ham, og om hvilen som finnes ved å følge ham.

På veien i Lammets spor finner vi en fred som varer, fordi vi der lærer ikke bare å la Lammet stille seg mellom oss og våre synder, men også mellom oss og våre daglige vanskeligheter, enten nå disse angår vår egen person, vår familie eller et annet arbeid i Guds rike som hviler på oss. Så gjorde Maria. Hun lot Jesus tre imellom seg og søsterens anklage (Luk. 10, 38-42), og siden, den gang Judas sa de sårende ord (Joh. 12, 1-5). Å være omvendt til Gud og likevel plaget av bekymringer, av misunnelse, av et sårt sinn, er noe helt unaturlig. Slike mennesker mangler den hjertefred som ikke bare overgår all forstand, men som også overvinner enhver nød. Paulus sier til tessalonikerne: “Og han, fredens Herre, gi dere fred alltid, i alle måter.” (2. Tess. 3, 16) Kan han virkelig gi fred i alle måter? Ja, det er sikkert! Han kan gi den både gjennom bittert og søtt, gjennom storm og stille, gjennom tap og vinning. Han som vi følger, er fredens herre. Så lenge vi søker freden utenfor ham, kan vi hvert øyeblikk miste den, eller den kan i det minste forstyrres. Den fred som kan forstyrres, er ingen virkelig fred. Årene skifter, våre livsforhold forandres, men aldri vår fred. Den forandres likeså lite som Jesus forandrer seg. Å, måtte vi aldri tvile på muligheten av å få eie en slik fred, og heller ikke være redd for å gå den vei, hvor man finner den!

Denne vei heter: I Lammets spor! Der lærer vi å forstå betydningen av korset, fatte korsets kraft og vandre i dets skygge. Den dypeste betydning av korset er å oppgi “sitt eget jeg”. Hvor denne mørke tyrann har fått dødsstøtet, der kan uforstyrret fred råde. Da vil vi ikke mer holde liv i det som er dømt til døden. Vi vil ikke mer som Marta ha makten, men legge herredømmet på hans skuldre som heter “fredsfyrsten” (Jes. 9, 6), og da vil freden stadig økes. For så langt hans herredømme rår, så langt rekker din fred. Jesus levde ikke for seg selv, men for sin himmelske far; derfor bevarte han også freden da hans egne ikke tok imot ham, da man ville stene ham, ja, da man naglet ham til korset.

3. På veien i Lammets spor lever man et fruktbart liv. Jesus tjente oss med sine ord, han tjente oss framfor alt som Lammet. Som hvetekornet som lot seg legge i jorden for å dø, bar han meget frukt. Gjort fullkommen gjennom lidelse og kronet med døden førte han mange barn til herlighet (Heb. 2). Som døende lam ble han en fullkommen frelser; uten dødens lidelse hadde han ikke vært det. Tenk deg Lammets skikkelse tatt vekk fra hans liv! Hva ble der da igjen av ham! En profet, mektig i ord og gjerning, som Emmaus-disiplene sa? Men som sådan kunne han ikke frelse oss. Tenk deg Lammets skikkelse borte fra ditt liv. Hva blir der da igjen? Bare som lam kan vi tjene og hjelpe til at våre brødre og søstre finner frelsen. Derfor sendte Jesus sine disipler ut som lam. Lammene er fruktbare, for de gir sitt eget og lar seg frata sitt eget. “Lik et får som tier når de klipper det.” (Jes. 53, 7).

Frukt er mer enn utbytte. Frukten forplanter seg. Om vår lære og vårt liv er lys, kan vi kjenne på om det setter og modner guddommelig frukt hos andre. Bare hvor det er liv, kan det være frukt, og etter Joh. 6, 47-59 er bare der liv, evig liv, hvor man er gått inn på å dø sammen med Lammet. For det er den største seier for Herren, når han på jorden finner mennesker som deler hans død med ham. Slike mennesker gir anskuelsesundervisning, og det er som bekjent den virksomste.
[…]

Intet ligger deg for lavt
”Som lam kan man gjøre ethvert arbeid. Intet arbeid er for lavt for lammene, for alt de gjør, skjer til Guds ære. Mang en datter ville hurtigere vinne sin mor for Jesus, hvis hun istedenfor alltid å si hun måtte omvende seg, ville vaske opp for mor og holde hennes stue ren og derved vise henne hva omvendelse er. Vi har nok av folk til å utføre store ting, men hvem vil utføre de små? Begynn med det lille, og du vil ikke bare få nok arbeid, men også rik velsignelse.”
[…]

Eneste vei til herlighet
”Veien i Lammets spor er den eneste vei til herlighet. Fordi Jesus fornedret seg selv, ble han opphøyet (Fil. 4). Fire trinn ned førte ham opp til herlighet. Vi leser i Fil. 2, 6-9:

1. Han ga avkall på å være Gud lik
2. Han fornedret seg selv
3. Han ble lydig til døden
4. Ja, til korsets død!

Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alt navn. Det var hans vei til herlighet! Og for oss gis det ingen annen. Bare veien i Lammets spor fører til tronen - ingen annen; å bli herliggjort som Lammet er å bli lik Lammet. Vi kan ikke bli lik ham som Guds Sønn, som himmelens og jordens konge, men vi skal ligne ham i å være som lam. Det er den modell Gud danner oss etter.”

Fra ”Veien i Lammets spor” av H. Steinberger.
Lutherstiftelsens forlag (1965).

Forrige stykke - Neste stykke

Alle artikler i Basunen 3/2001:
Lammet lærer deg å være lydig
En liten surdeig
Se ikke tilbake!
Prøvet...?
Mer fra "Veien i Lammets spor"
Trøsten finnes (dikt)
Eia var vi der!
Kjære barn!

Forrige blad - Neste blad
Til Basunens hovedside


Tilbake til toppen


For om basunen lager en uklar lyd, hvem vil da gjøre seg klar til strid? 1. Korinterne 14, 8


Minneverset:
”Se til at dere ikke avviser Ham som taler. For hvis de som avviste Ham som talte på jorden, ikke slapp unna, da er det enda større grunn til at vi ikke skal slippe unna, hvis vi vender oss bort fra Ham som taler fra himlene.”
Heb.12, 25


Last ned PDF
av Basunen 3/2001

Norsk utgave
Dansk utgave