I sann profetisk tale bør alle disse elementene være til stede. Det blir mangelfullt, hvis forkynnelsen er oppbyggelse av troen – uten formaning til å vandre i troens lydighet og å leve det nye liv som troen gir oss håp om. Det blir også feil hvis forkynnelsen får en nærmest total dominans av formaning. Formaning uten trøst gir motløshet, formaning uten oppbyggelse i troen gir selvstrev.

Forkynnelsen blir også usunn hvis den bare er trøst, hvis for eksempel trøsten bare peker mot tilgivelsen for synd. Det er virkelig sann trøst i Kristus, men trøsten er også i hans liv, som vi får del i ved trofast vandring i hans fotspor. Det er en rik trøst i troen på hans seier over alt Satans velde. Forkynnelsen bør virke en lengsel etter det livet vi skal leve som Guds elskede barn – en bedrøvelse etter Guds sinn. ”For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død” (2.Kor.7,10). Når man får bedrøvelse etter å leve et korsfestet liv, får også trøsten sin rette sammenheng – da man ved troen smelter sammen med ordet man hører om livet som Jesu disippel. Her er det håp for lengtende sjeler, man kan få se inn i Guds kjærlighet til syndere: ”Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt” (1.Pet.2,24).

Hvis talen bare er trøst, uten at den konkret peker på synd så det virker lengsel etter omvendelse, blir det trøst for kjødet, trøst i synden – i stedet for trøst for ånden. Dette fører inn i overfladiskhet. Det er virkelig en stor oppgave at det er rikelig med sann, profetisk tale – til oppbyggelse, formaning og trøst.

Tilbake til toppen