Jeg kan ikke uttrykke hvor stor medfølelse jeg har med deg i dine lidelser. Jeg lider sammen med deg, men samtidig oppmuntrer det meg å vite at Gud elsker deg.

Selve beviset på at Gud elsker deg er at Han ikke sparer deg, men legger på deg Jesu Kristi kors. Samme hvilken åndelige kunnskaper eller følelser vi må ha, er de alle et bedrag hvis de ikke leder oss til en virkelig og stadig død over selvlivet. Og det er sant at vi ikke dør uten lidelse. Det er heller ikke mulig å bli ansett som død når det er noen deler av oss som fortsatt lever.

Den åndelige død (som i virkeligheten er en forkledd velsignelse) er smertefull, det kan ikke benektes. Den kutter ”raskt og dypt inn i våre innerste tanker og alle sider ved våre ønsker. Den viser hvem vi virkelig er.”

Den store Legen som ser i oss det vi ikke kan se, vet nøyaktig hvor han skal plassere kniven. Han kutter bort det som vi er mest motvillige til å gi opp. Og hvor det smerter! Men vi må huske at smerten bare føles der hvor det er liv. Og der hvor det er liv, er nettopp det sted hvor døden er nødvendig. Vår Far kaster ikke bort tiden med å operere i deler som allerede er døde.

Ikke misforstå meg: Han ønsker at du skal ha et overflodsliv, men det kan bare bli oppnådd ved å tillate Ham å kutte inn i den kjødelige del av deg som fortsatt gjenstridig verner om sitt liv. Ikke forvent at Gud vil behandle de vulgære, onde ønskene som du omvendte deg fra for alltid da du gav deg selv til Ham. Den del av deg er allerede død. Men, Han vil behandle de delene av deg som fortsatt lever. Han kan komme til å prøve din tro med restriksjoner og prøvelser av alle slag.

Skal du gjøre motstand? Absolutt ikke! Du må lære å tåle alle ting! Døden over selvlivet må være frivillig, og kan bare gjennomføres så langt du gir ditt samtykke. Alle som kjemper mot døden og driver tilbake det som kan fremme døden [lidelsene, ov. anm.], viser at han ikke er villig til å dø. Du må være villig til å overgi din vilje til Gud alltid, også når han bestemmer seg for å ta bort fra deg støttene du har lent deg til. Noen ganger må du til og med gi opp selv de mest åndelige venner, hvis de er støtter.

”Hva frykter du, du lite troende?” Frykter du at Han ikke vil være i stand til å gi deg fra Seg selv den menneskelige hjelp han har tatt fra deg? Og hvorfor tar han menneskelige hjelp bort, hvis det ikke er for å gi deg fra Seg selv, og for å rense deg med den smertefulle lekse?

Jeg vet at du har liten bevegelsesfrihet, men jeg er overbevist om at Gud ønsker å fullføre sin gjerning i deg ved å stenge deg ute fra alle menneskelige ressurser. Han er en nidkjær [sjalu] Gud. Det han er på vei til å gjøre i deg, vil han du skal forstå er gjort av Ham selv alene, og ikke av noen andre.
Så gi deg selv over til Hans planer. La deg lede der hvor Han ønsker å lede deg. Og vær nøye med å ikke søke hjelp fra venner dersom Gud forbyr det. Dine venner kan bare gi deg hva Han gir dem for deg. Hvorfor være så bekymret for tørre bekker når strømmer av levende vann er så tilgjengelig?

Kilde: Kapittel 4, The Death to Self, i brevsamlingen Let Go av Fénelon. Utgitt av Whitaker House i 1973. Francois de Salignac de La Mothe Fénelon var erkebiskop i Frankrike. Han levde fra 1651 til 1715, og var en venn blant annet av Madame Guyon.

Tilbake til toppen