ORDETS LYS: Ref.: Sommerstevne 2002

Stevnereferat

Publisert: 20. august 2002

Til forside for sommerstevne 2002

Det fullkomne er å være skrøpelig
Fellesmøte tirsdag 23. juli 2002 kl. 19.00.
Vi har referert en tale av Zac Poonen og 7 andre innlegg fra dette møtet. I tillegg var det en rekke korte vitnesbyrd som vi ikke har referert.

Det fullkomne er å være skrøpelig
Jeg vil være med og prise Gud av hele mitt hjerte for evangeliet, det ordet som kan være med å omskape meg.

Vi har hørt veldig mye velsignet om å være ydmyk, sønderbrutt i sin ånd, og vi har mye å arbeide med. Det behaget Gud å knuse Jesus, han ble slått med sykdom, ble plaget, opplevde livets store trengsler og lidelser [Jes 53:10]. Det er vanskelig for Gud å få brutt et menneske ned. Det har vi hørt at det er sagt. Men blir vi brutt, er det lett å bygge noe nytt opp igjen.

Derfor må vi være takknemlige for alle forhold som setter oss i en klemme, i en skrustikke. Da har vi mulighet for å bli bøyet, bli skrøpelige.

2Kor 13:9: "For vi gleder oss når vi er svake, men dere sterke. Dette ber vi også om, at dere må bli fullkomne." Det var to ulike måter å ha det på. Korinterne følte glede når de var sterke i seg selv. Da de fikk det siste ordet, for eksempel, eller fikk sagt det treffende. Det er en styrke der fra kjødet som kan bringe en glede. De gledet seg når de fikk rett i sak. Men Paulus gledet seg når han var skrøpelig. Her ser vi at det er vidt forskjellige måter å ha det på og ta det på. Men det fullkomne er å være skrøpelig.

Det betyr at man ikke er så rask med sin mening, man er ikke så skråsikker i sin sak. Det kan dreie seg om jordiske ting. Man kan være sterk og påståelig. Det går også an å stå der og forsvare Guds ord i sin egen styrke. Men det skal være i saktmodighet og frykts ånd [1Pet 3:15]. Den skrøpeligheten etterlyste Paulus.

Vi har lett for å si om andre at den og den er så "sterk". Hvem er det som ikke er det? Det er vi egentlig alle. Rører noen ved oss, er vi veldig sterke av naturen. Vi er klare til å forsvare oss, familie, barn, slekt osv. Det er en veldig styrke fra mennesket. Men det er ikke slik det skal være. Det gamle mennesket er veldig sterkt. Det nye mennesket er avhengig av Gud, og henter sin kraft fra ham.

Joh 21:18: "Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil." Det er kanskje så enkelt at i en åndelig utvikling er man ikke kommet så langt når man lar det gå etter eget hode, egen styrke. Man farer hit og dit etter sin egen vilje, lyst og innfall. Men det er ikke fullkomment. Når man når en modning, skal en annen "føre deg dit du ikke vil". Det er en behandling vi nok har veldig godt av.

Vi kommer i nye forhold. Vi kommer kanskje i låste situasjoner også. Hva skal jeg gjøre når det ikke er noe å gjøre? Da må vi bare rope til Gud, og søke hjelp fra himmelen. Tenk å komme bort fra denne sterke viljen hvor jeg vil og jeg bestemmer. Vi bare rekker ut våre hender, og så fører Gud oss dit han vil. Det er ofte lite ønskelig for vårt eget menneske. Vi føler oss kanskje absolutt ikke vel. Men det er nok der Gud kan behandle oss. Der kan vi komme til stillhet, og Gud kan få talt til oss.

Salme 84:5-8: "Salige er de som bor i ditt hus, de skal stadig love deg. Sela. 6 Salig er det menneske som har sin styrke i deg, de som har sitt hjerte vendt til de jevne veier. 7 Når de vandrer gjennom tåredalen, gjør de den til en kildevang, og tidlig regn dekker den med velsignelse. 8 De går fram fra kraft til kraft, de trer fram for Gud på Sion." Det er en annen kraft. Det er ikke mannens kraft, men Guds kraft, Åndens kraft, de evige kreftene i fra himmelen. "De vandrer gjennom tåredalen." Mange mennesker har vært der. Men de har ikke gjort den til en kildevang. Fortsatt lever det sterke mennesket. Det er lett å forbli den samme sterke, selvsikre. Det er ikke meningen for et åndelig liv.

Noen lar Gud vende det som menneskelig sett er bittert så det blir søtt. Det er det som behager Gud for oss også, å få knust alt det sterke. Guds vei er forunderlig, han har mange måter å gjøre det på. Det kan skje stille og rolig uten at et menneske merker det. "De går fram fra kraft til kraft." De har gitt opp seg selv, det krampaktige om hvordan man ønsker det.

Da blir man ikke likegyldig. Da blir man sterk i Gud, en mann Gud kan bruke og som får evne til å si de rette ord i den rette tid i den rette ånd. Det er en kolossal utfordring. Å, hvor lett det er å trå feil, å si de rette ordene, men er jeg selv i den rette ånd?

Vi har hørt om å tjene som av den kraft Gud gir. Paulus var vel en tjener som ingen andre, mennesker lå ham på hjertet i veldig stor grad.

Kol 1:28: "Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus." Det var en veldig kjærlighet, en omsorg for mennesker. V. 29: "For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft."

Vi er avhengig av den kraften. Man skulle gjerne fått det ene og det andre på plass, fort og raskt. Men vi er absolutt avhengig av hans kraft. Å stride i egen kraft fører aldri fram til målet. Jeg må formane i hans kraft, arbeide i hans kraft. Det er han som virker i meg med styrke. Det er ikke slike plutselig innfall fra mitt eget menneske. Det må være fra ham, hans kraft. Vi må fylle oss med Guds kraft. Det gjør jeg etter hvert som jeg gir opp meg selv og min egen styrke. Så kan Gud virke i meg å ville og utrette til hans velbehag. Det som jeg før sa som var sant, det får sterkere virkning når jeg sier det etter hans virkninger. Da vandrer jeg i Ånden og fullbyrder ikke mannens styrke og kraft.

Se din oppgave i hjemmet!
Jeg takker Gud for ordet om barmhjertighet, kjærlighet, tilgivelse, ydmykhet. Det er ord som har trengt seg inn og har gitt rikelig anledning til å finne sitt selvliv.

Mye av det vi har hørt på stevnet, har gått på forholdet foreldre og barn, foreldrenes forhold til de unge. Men jeg er blitt minnet om å komme med en formaning til de unge. Mye av det Jesus sa, var lite populært blant folket. Han kom i konflikt med fariseerne og de skriftlærde.

Jesu disipler hadde gjort noe som fariseerne støtte seg på. Mark 7:5-13: "Da spurte fariseerne og de skriftlærde ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles forskrifter, men eter brødet med vanhellige hender? 6 Da sa han til dem: Rett profeterte Jesaja om dere, hyklere, slik det står skrevet: Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. 7 Forgjeves dyrker de meg, for de lærer fra seg lærdommer som er menneskebud. 8 Dere forlater Guds bud og holder fast på menneskers forskrifter. 9 Og han sa til dem: Vakkert setter dere Guds bud til side for å holde deres egne forskrifter! 10 For Moses har sagt: Du skal hedre din far og din mor! og: Den som bruker vondord mot far eller mor, skal visselig dø. 11 Men dere sier: Dersom en mann sier til far eller mor: Det du skulle hatt til hjelp av meg, skal være en korban - det vil si, en gave til templet, 12 da lar dere ham ikke lenger få gjøre noe for far eller mor. 13 Slik gjør dere Guds ord ugyldig med de forskrifter dere har gitt videre. Og mange lignende ting gjør dere."

Det som er kommet for meg, er at ofte hører en ute i verden at menneskene vil ha en lettvint løsning. Det står til og med i avisene som overskrift: Lettvinte løsninger. Når det gjelder de unge: Jeg har sett mødre i menigheten med mange barn som har vært så slitne at de knapt har orket å bevege seg. Men jeg har også sett ungdom som har sittet i sofaen, i det samme hjemmet, og rakt ut hendene: "Mere!, mamma". Og mora gikk på kjøkkenet og smurte og serverte dem.

Jeg tror at dere ungdom som ennå bor hjemme hos foreldrene bør se dere litt rundt omkring. Det er godt å se på Jesus. Men noen ganger kan du også se på støvet på golvet og ta støvsugeren et tak. Det vil du ha igjen for både her i tiden og i evigheten. Det er en tid som går fra deg hvis du ikke benytter slike anledninger.

Jeg vet at det er anledninger som har gått ifra meg. Men til de unge vil jeg si: Dine foreldre er så vant med å tie, lide og gjøre sin gjerning. Men du går glipp av en herlighet. Du kan ikke kjøpe deg fri fra budet om å hedre far og mor med en gave til templet. Dette er egentlig veldig alvorlig.

Også når du har flyttet hjemmefra, kan du ha anledning. En søster i menigheten hadde mistet mannen sin. En stor haug med ved, ferdig oppsaget og pent stablet, lå ved huset hennes. Det var en av sønnene som ordnet med det. En av de uomvendte barna. Han kom med ved, kappet og gjorde alt ferdig for sin mor.

Da jeg satt på dødsleiet til min far og min mor kunne jeg holde dem i handa og vite at det ikke var noe uoppgjort. Alt var fred. Anledninger hadde gått meg forbi. Men det var fred i hjertet.

Hvordan kan du klare dette? Stig ned, du er for høyt oppe. Du kan belære din mor og din far, og så sitter du i stolen og spør om å få en kopp kaffe av trøtte foreldre.

Mora di er hverdagshelten og misjonæren. Se til hvor du har røttene dine. Ha barmhjertighet med din far og din mor. Synes du far og mor har gjort mye uforstandig, så vit at de har villet lede deg til Kristus.

La Gud tale til deg og knuse deg!
Jeg priser Gud for at jeg kan være her og høre evangeliet, for den nåden som er kommet over meg, for ord fra Gud. Det er ofte et ord som kommer til meg: Den klokes visdom er at han forstår sin vei [Ordsp 14:8]. Det er en veldig ydmyk stilling å ta til seg. Det er en klok visdom som ikke kommer her nedenfra, men er ovenfra. Da finner man fram den vei man selv skal gå, Guds visdom.

Jesus drakk hele tiden av Guds visdom da han gikk her nede.
Joh 5:30: "Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg." Dette var en grunntanke. Han var unnfanget av Den Hellige Ånd. Man skulle tro at han i hvert fall skulle kunne gjøre noe av seg selv. Jeg kjenner at dette er noe å arbeide med i hverdagen. Det skal være en grunntanke i livet.

Jesus er troens opphavsmann og fullender. Vi skal komme til ham og lære av ham. Da kan vi virkelig lære, når vi tar dette til hjertet.

Det skal ofte ikke mye til før vi er klar til å dømme andre. Det vi sier høres så riktig ut. Vi er så raske på labben. Tunga sitter så løst. Man har så lett en løsning klar. Man har straks et råd og en dom og vet så raskt hvordan andre skal ta det. Jeg kjenner at dette ligger til meg selv også. Jesus måtte gå en kolossal vei nedover. Ingen kunne hjelpe ham. Dette verket skulle skride fram til frelse og forløsning for oss alle.

Skal det bli noe greie på oss, må vi inn i det samme livet. Vi har fått en veldig arv å forvalte. Men en arv kan være bundet i aksjer, obligasjoner og faste eiendeler. Kan man ikke løse det inn, får man ikke penger. Men når man løser inn, får han kontante verdier. Vi får ikke mye ut av den veldige arven vi har hvis vi ikke er villige til å ydmyke oss, hvis ikke Gud får tale til meg om meg selv, om min egen synd og skrøpelighet. Men da kan vi begynne å bli til velsignelse.

Det er mye man skulle ha rettet på hos andre. Man ser skadelige utviklinger, forståelse som er usunn presser på, verden presser på. Den som forstår sin egen vei, kan hjelpe best. De som ikke kan gjøre noe av seg selv, kan komme til hjelp. Slike har ofte ikke de raskeste løsningene, men de er solide. De er mest i pakt med Guds ord.

Vi skal holde fram Guds ord slik det i sannhet er. Vi skal holde det høyt i ære. Men man kommer aldri utenom denne knusningen, at Gud kan få en i tale, at han får gjort et personlig verk i deg og meg.

2Mos 32:16: "Tavlene var Guds arbeid, og skriften var Guds skrift, som var innrisset på tavlene." Det var en hellighet og høytid over det. V. 17-19: "Da Josva hørte hvordan folket støyet og skrek, sa han til Moses: Det lyder krigsrop i leiren. 18 Men Moses svarte: Det lyder ikke som seiersrop og heller ikke som skrik over nederlag. Det er lyd av sang jeg hører. 19 Og da Moses kom ned til leiren, så han kalven og dansen. Da ble hans vrede opptent. Han kastet tavlene fra seg og slo dem i stykker ved foten av fjellet."

Denne historien har ofte talt til meg. Mye kan høres riktig ut. Har man ikke et oppøvd øre, synes man at det ene og det andre høres bra ut. Men kanskje er det lyden av noe lettvint. Det er ikke lyden av nød over tingenes tilstand i ens eget liv. Man hører feil, men mener å ha rett. Men det ble bedre da Gud hadde holdt sin tuktende hånd over Josva. Da fikk han en ånd det ikke var svik i.

Gud arbeidet med Moses i 40 år i ørkenen. Han kunne høre det Josva ikke hørte. Moses hørte sang og overfladiskhet.

2Kor 4:5: "For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, oss selv derimot som tjenere for dere for Jesu skyld." Paulus hadde også gått i en knusningens skole. Man trenger en tid for å komme inn i det arbeidet.
V. 6-7: "For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram. 7 Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv."

Paulus hadde det han kunne ha satt sin lit til som menneske. Men kraften han hadde var av Gud. Derfor kunne han være til en veldig tjeneste for menneske den gangen og fremdeles for oss.

Må Gud hjelpe oss at vi åpner arven, gir oss i Kristi død og ikke holder noe tilbake.

Kristendom er en hjertesak
Dette stevnet har gjort et veldig inntrykk på meg. Det er slik at en må regne med at en er skakkjørt og kommet ut av kurs. Budskapet har vært så enkelt og godt. Det er ikke vanskelig. Ikke en dåre skal fare vill. En har lett for å være fariseer. Men kristendom er en hjertesak. Det er ikke en religion i vanlig betydning, men en ny måte å leve på og være på.

Matt 7:18-21, 24: "Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt. 19 Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. 20 Derfor skal dere kjenne dem på deres frukter. 21 Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 24 Derfor - hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn."

Matt 5:43-45: "Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! 44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, 45 for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige."

En slik Gud har vi. Det er et enkelt bilde på hvordan vi skal takle våre forhold når vi kommer i de samme vanskelighetene. Hele min trang er å gå denne veien. Tungsinnet blir borte, vi har ingen fiender. Og skulle vi møte noen vanskeligheter, vet vi hva vi skal gjøre.

Så skal vi være misjonærer. 2Kor 5:11: "Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker. Men for Gud er vi åpenbare. Jeg håper også å være åpenbar for deres samvittigheter." Vi kan ikke kreve at disse menneskene skal være perfekte. Guds ord skal bearbeide dem.
Vi skal nå inn til menneskene uten krav og uten noe som stenger. Jeg takker Gud inderlig. Det har vært så godt stevne for meg.

Jesus brøt ned gjerdets skillevegg
Jeg vil være med og takke Gud for hans nåde mot meg elendige. Han tar seg av de elendige. Vi hører stadig kraftige ord. Og Guds langmodighet er stor. Jeg er veldig takknemlig for Guds langmodighet, at jeg kan være frisk og komme her på stevnene. Dette var ekstra godt.

Vi har hørt om fred. Ef 2:17: "Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved." Skillet mellom hedninger og jøder var veldig skarpt. Men Jesus brøt ned gjerdets skillevegg og fiendskapet [Ef 2:14]. I Gud og ved korset brytes fiendskapet ned.
Det er samme evangelium for oss. Det var evangeliet om fred de forkynte.

Ofre deg selv!
Jeg tenkte på uttrykkene: En kjødelig kristen, en sjelisk kristen og en åndelig kristen. Korintierne var kristne, men kjødelige, med avind og trette [1Kor 1:3]. Noen holdt seg til Paulus og noen til Peter, noen til Apollos. En sjelisk kristen: Hvor mye krefter det er i menneskesjelen. Der roser man folk i skyene og støter dem i avgrunnen. Må vi ikke nøye oss med å være en sjelisk kristen. Vi må bli åndelige kristne [1Kor 2:13-15]. Vi trenger Guds Ånd, samme hvor vi kommer fra.

Sak 4:6: "Da tok han til orde og sa til meg: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud." I Åndens kraft! Må Gud hjelpe oss å ha den i våre liv, og bli frelst fra kjødet, og sjelen med.

Dette verset har jeg forbundet med Gal 5:22: "Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet." Kjærlighet er ikke bare søt. Paulus måtte en gang ta Peter fatt [Gal 2:11]. Det var litt av en sak å gjøre det. Men kjærligheten til Kristus krevde det av Paulus.

Jeg tenkte på hva det betyr å være et offer. Om Jesus står at han bar seg selv fram som et offer i kraft av en evig ånd. Vi kan ofre tid, penger og krefter uten selv å være et offer. Det går an å bli stor på det en ofrer. Men ofrer man seg selv, blir man ikke stor.

Må Gud hjelpe oss å ofres selv. Å bli ofret. Da blir man ikke sterk, det skal være sikkert. Må Gud hjelpe oss å gå offerets vei nedover. Den er god å gå.

En liten gutt skal lede dem
Zac Poonen: Jesus sa i Mark 9:1: "Og han sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft!" Det viser ikke til Jesu gjenkomst, men til pinsen, da Guds Ånd kom med kraft til jorden. Noen som stod der døde før pinsen, men noen levde.

En gang vil Guds rike dekke hele jorden, når Jesus styrer. Men på pinsedagen kom det bare på 120 mennesker. De var ett. De samlet seg med samme mening. Det er vanskelig for 120 å bli ett. De var ikke en gang kommet inn i den nye pakt.

Hvis vi hadde bedt de 120 om å vitne, ville det nok vært mye de så forskjellig. Men de kom ikke der med sine ulike meninger. De hadde lagt sine meninger bort. De var grepet av Jesus. Han hadde overvunnet Satan, overvunnet døden. Han hadde befalt dem om å bringe dette budskapet ut til verdens ende. De var grepet av dette at vi må ta dette vidunderlige budskapet til hele jorden.

En av dem kom til India, omtrent 20-25 år etter pinsen. Det var Tomas. Han kom til landområdet der hvor jeg kommer fra. Der har det vært kristendom i 2000 år, lenger enn dere har hatt den her i Norge. Det var fordi en mann hadde en lidenskap for å ta budskapet om Guds rike til et så fjernt sted som India.

Jeg er sikker på at Tomas ikke kunne forklare den nye og levende vei slik som oss. Kanskje ikke forskjellen mellom det gamle mennesket og kjødet. For romerbrevet var ikke skrevet da han kom til India. Legemets gjerninger og kjødets gjerninger, noen av oss kjenner uttrykkene godt. Men Tomas hadde en sterk kjærlighet til Jesus. Det er ingen tvil om at han bad. Og han hadde en byrde: Hvor skal jeg gå?

Han gikk om bord i en arabisk handelsbåt fra Arabia til India. Jeg vet ikke hvor mange uker reisen tok. Men i dag er jeg takknemlig for at han kom, og ikke ble sittende i Jerusalem resten av sitt liv for å tale om ulike vers. Jeg tror at hvis disse 120 menneskene var blitt værende, ville de delt seg i 15-20 grupper. For når vi er så mye sammen, må vi snakke om så mye, og så oppstår så mye splittelse. Så Gud sendte forfølgelse over de kristne og spredte dem utover. Slik ble evangeliet om Jesus spredt.

Vi taler om å følge i Jesu fotspor. Vi er disipler. Men det begynte ikke med Jesus som en liten gutt. Det begynte i himmelen. Han hadde så mye der. Men han så folk på jorden som hadde så lite. Og de ødela sine liv og gjorde så mye galt. Det var hans guddommelige natur at han ikke kunne nyte dette selv, han måtte dele det med oss. Når vi skal etterfølge Jesus, er det ikke minst i dette. [Fil 2:4ff]

Vi taler om å få del i guddommelig natur. Det er ikke å forklare en lære eller å kunne si noe om ulike vers. Det er å tenke på andre: Jeg har så mye som Gud har gitt meg, jeg må dele dette med dem som ikke har det, så også de kan bli med meg i evigheten. Jesus visste at hvis han skulle gjøre det, måtte han ofre alt. Slik var det han kom. Dette minner Gud meg ofte om. Ikke tal om guddommelig natur før du har det ønsket, det samme som Jesus hadde i himmelen: Jeg skal ikke sitte her og nyte alt dette selv. Jeg vil hjelpe disse menneskene, så de kan være med meg.

Slik var det også på forklarelsens berg. Det var godt å være der. Men det fantes et demonbesatt barn i dalen, så Jesus måtte gå ned [Matt 17:1-21, Mark 9:1-29, Luk 9:28-42].

Menigheten er som en lomme av Guds rike midt i djevelens rike. Her skal vi vise verden hva Guds rike vil bli når det en gang dekker hele jorden. Det er som en prøvemodell som Gud har sendt til jorden. Slik skal det bli over hele jorden en dag. Dette er et lite eksempel på Guds rike. De første kristne levde slik. Alle rundt dem så på dem, og sa: Se hvordan de kristne elsker hverandre. Slik skal det bli over hele jorden.

I en sang står det at i Guds rettferds rike vil hvert ord og handling være til velsignelse for andre. Slik skal det bli i himmelen. Hvert ord vil være for å velsigne de andre. Det er Guds rike.

Når noen sier noe til meg i himmelen, vil jeg ikke lure på om han har dårlige motiver. Jeg er sikker på at det er for å velsigne meg. Når han gjør noe mot meg, tviler jeg ikke på at det er til mitt beste. Det er Guds rike. Jeg har ofte tenkt på det.

I dag har jeg Guds rike her på jorden. Hvert ord og handling må være å velsigne andre. Det sier han: Guds rike vil komme med kraft. Men hva ser verden i dag? Jeg tenker på mitt eget land. Jeg har grått mange ganger for Gud over at Jesu navn er blitt så vanæret i mitt hjemland. Ikke av ikke-kristne, men av de kristne. På den måte vi lever.

Jeg leste i GT om tre menn som var Guds redskaper til å bringe Juda-folket tilbake til Jerusalem fra Babylon. Det er et bilde på hvordan menigheten nå må bringes tilbake. Jeg tenker på tre bøker i GT: Daniel, Esra og Nehemja. Noe er felles for disse tre: De var alle svært gudfryktige. Men da de bekjente folkets synder, bad de alle på samme måte. Dan 9:5: Han sier ikke de, men vi har syndet. Nehemja sier det samme (9:37): Herre, vi har syndet.

Esra 9:6: "og jeg sa: Min Gud! Jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen." Var det han som var synderen? Nei, han var gudfryktig og ville lære folket Guds ord. Men han var skamfull over at Guds vitnesbyrd ble ødelagt. Hva vil den neste generasjonen tro om vår Gud?

Det er et kjennetegn på en Guds mann: Han sier "vi har syndet". Jeg ber om at vi alle har den samme ånden. Det er lett å få til et anklage-møte. Det er lett å finne vers som kan anklage hvem som helst. Gud ser etter menn som Daniel, Nehemja og Esra. Det viktige er ikke hvem som har gjort galt. Menneskene skal se Jesus Kristus i menigheten.

Hver søndag morgen har vi et bønnemøte i Bangalore. Dette ligger oss på hjertet: De ikke-kristne i vårt land må se at Jesus Kristus er herre. Det må ligge oss på hjertet. I Guds rike er det slik: Jes 11:6: "Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden legge seg hos kjeet. Kalven og den unge løven og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal gjete dem." Slik skal det være i menigheten. Det er umulig i verden. Men i menigheten skal en mann som er som en ulv legge seg ned med en mann som er som et lam. For en liten gutt skal lede dem. Skal jeg kunne lede, må jeg bli som en liten gutt.

Jeg har delt dette med mine medeldste også: Dere må ikke være dyktige for å lede menigheten. Gud har skjult dette for de vise og forstandige. Men du skal være som et lite barn og lede, et barn som sier: "Jeg vet ikke, Gud, hva jeg skal gjøre," og som er villig til å la seg lede i ydmykhet.

Vi har stått overfor mange problemer i India de siste 26 år. Men når noe oppstår, faller jeg ned for Guds åsyn og sier: "Dette er ikke mitt verk. Dette er ikke min menighet. Dette er din menighet, ditt verk. Ledelsen skal være på dine skuldre [Jes 9:6]. Du må ordne opp i problemet. Jeg vil ikke forsvare meg selv."

Tror du et lite barn kan stå i en rettssak og forsvare seg? En dyktig mann kan rive ham i stykker. Men en liten gutt vil være leder i Guds rike. Vi synger om å bli som et lite barn. Gud vil forsvare sin menighet, og ikke la helvetes porter overvinne den.

Gud ønsker mange som vil be som Esra, Nehemja og Daniel: "Gud, vi har syndet. Ditt navn er blitt vanæret. Ungdommen er forvirret. Mange faller bort. Mange gudfryktige vet ikke hvor de skal gå. Herre, hva vil skje hvis det fortsetter slik i ti nye år?"

Vi kan gjøre mer ved å faste og be i det skjulte enn å preke. Daniel bad i det skjulte. Han åpnet sitt vindu hver dag mot Jerusalem. Gud førte dem tilbake, og kan gjøre det igjen. Herligheten ved det nye hus vil være større enn det første hus.

Gud gir oss kjærlighet
Det er godt å høre Guds ord. Dette er det første stevnet jeg har vært på som har vart i en uke, og det beste stevnet jeg har vært på. Hvis du møter på venner som ikke er kristne, er hver av dem en mulighet til å forkynne Guds ord.
Hvis du føler deg trett og sliten, så tenk på at vi har en kamp som gir stor glede når vi kommer i mål. Gud tilgir oss og gir oss kjærlighet hver dag, han gir oss styrke, er alltid vår venn.

Til forside for sommerstevne 2002

Tilbake til

Tilbake til toppen