ORDETS LYS: Hefte: En god samvittighets pakt med Gud 1/3

En god samvittighets pakt med Gud

Publisert: 30. mars 2001

Informasjon: Heftet "En god samvittighetspakt med Gud" kan bestilles for fri tilsending i papirutgave ved å sende e-post til post@ordetslys.no.

Heftet kan lastes ned i PDF-format, en A4-utgave (13 sider, 500 kb) som egner seg godt til å printes. Trykk her for å laste ned!
Her på ordetslys.no er heftet delt i tre deler. Les under!

1/3: En god samvittighetspakt med Gud
Av Rolf Myrland

Del 1
Grunnvollen		Med all god samvittighet
Dåpen - en god samv. pakt m. Gud		Uskadd samvittighet
Samvittigheten		Samvittighetens vitnesbyrd
Med en ren samvittighet		Jeg lyver ikke
Min fred gir jeg eder		For samvittighetens skyld

GRUNNVOLLEN
Den som ser dybdene i å ha fått sine synder tilgitt ved troen på Jesu sonoffer for sin synd, og har fått ham som grunnvoll for livet, har ikke lenger et likegyldig forhold til ham. Han har begynt på et helt nytt liv - det gamle er forganget, se alt er blitt nytt! Dette nye liv kommer fram i den som drikker av det vann Jesus vil gi, det “blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv” (Joh. 4, 14). Det er dette livet Guds ord taler om, og som dette heftet handler om.

Hver for oss skal vi vokse opp til Jesus Kristus som hode og Herre for lemmene. De troende skal tjene hverandre til oppbyggelse i kjærlighet, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham (Ef. 4, 11 - 16). Enheten tiltar jo mer vi lærer Jesus å kjenne, han som ble fattig for å gjøre oss rike, han som gav sitt liv for at vi skulle få del i det evige liv. Bare ved å leve et personlig liv i troskap mot ham, kan sann enhet og liv etter Guds vilje vokse fram. Håpet med dette heftet er å fremme slik vekst, og stanse for hva Bibelen sier om et liv i en god samvittighets pakt med Gud.

Det er viktig å lære Guds ord og hans vilje mer å kjenne, så enhver kan vekkes til selv å prøve hva som er Guds vilje; det gode og velbehagelige og fullkomne (Rom. 12, 2), og vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser Jesus Kristus (2. Pet. 3, 18). Det er Guds vilje at vi ikke skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill og kløkt i villfarelsens kunster (Ef. 4, 14). Meningen er at vi, hver enkelt, alltid skal stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje (Kol. 4, 12).

DÅPEN - EN GOD
SAMVITTIGHETS PAKT MED GUD
Mange kjenner Jesu ord: “Den som tror og blir døpt skal bli frelst; men den som ikke tror skal bli fordømt” (Mark. 16, 16).

Det står i 1. Pet. 3, 21 om: “..... dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse”. Betydningen av ordet i Markus blir altså: Den som tror og inngår en god samvittighets pakt med Gud skal bli frelst. Dette gir en mening som bør vekke oss opp for hvor viktig denne gode samvittighets pakt med Gud er for oss som tror. Dåpen er ikke avleggelse av kjødets urenhet - men vi står ikke lenger i gjeld til kjødet! Vi som er døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død, forat vårt gamle menneske skulle begraves, og at vi, slik Jesus ble oppreist fra de døde, nå skal leve et nytt liv, så vi ikke mer skal tjene synden (Rom. 6, 3 - 6).

Synd er lovbrudd (1. Joh. 3, 4), brudd på de lover som er skrevet i våre hjerter: “idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem - på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene etter mitt evangelium ved Jesus Kristus” (Rom. 2, 14 - 16). Paulus bruker her ordene: hjerte, samvittighet, tanker og det skjulte hos mennesken, i samme sammenheng, om hverandre. Det må ikke splittes opp, hvis vi skal kunne forstå rett hva Guds ord sier om disse ting. Han skriver her om dem som ikke kjenner loven. I større og dypere grad gjelder det samme for den som kjenner loven, og enda mer for den som drives av Guds Ånd.

Man føres vill hvis man setter noe i stedet for et liv i en god samvittighets pakt med Gud, etter det han virker i ens hjerte og sinn. Man vil da lett kunne ledes på avveie av forskjellige lærdoms vær og bli ledet av sterke menneske-ånder. Det er viktig å kjenne til hva Guds ord sier, så vi ikke rokkes fra vår faste stand, men forblir trofaste mot ham som vi ble døpt til en god samvittighets pakt med. “Er Kristus blitt delt? var det Paulus som ble korsfestet for eder, eller var det til Paulus´ navn I ble døpt?” (1. Kor. 1, 13). Nei, vi hører ingen andre enn Jesus Kristus til (1. Kor. 3, 21 - 23). Det er overfor ham vi skal være tro, i den gode samvittighets pakt. Ved Ordet får Ånden påvirke og prege vår samvittighet. Vi er døpt til troskap mot den.

SAMVITTIGHETEN
Samvittigheten er en betegnelse (sammen med hjerte, tanke, sinn og ånd, etc.) på det “instrument” der Gud gir til kjenne om det vi gjør behager ham, eller ikke. Alle mennesker har en samvittighet. Men den kan være skadet, ja til og med død. En ren samvittighet godkjenner ikke annet enn å gjøre Faderens vilje, så langt man er seg bevisst hva Faderens vilje er. “Derfor sier Skriften: Våkn opp du som sover, og stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Se derfor til hvorledes I kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så I kjøper den beleilige tid; for dagene er onde. Derfor, vær ikke dårer, men forstå hva Herrens vilje er!” (Ef. 5, 15 - 17). Kristenlivet er en varlig vandring i en verden med onde dager, i visdom og forstand på hva Herrens vilje er, i streben etter hellig ferd og gudsfrykt. Slik vokser man i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus, for mer å likedannes med hans bilde (2. Pet. 3, 11; 18. Rom. 8, 29).

En skadet samvittighet sløves og blir likegyldig overfor dette store og høye kall. Med en uskadd samvittighet er man alltid våken for den Hellige Ånds virkninger. Man er i frykt og beven; frykt for å gjøre Gud imot, frykt for ikke å ha hans velbehag over tanker, ord og gjerninger, frykt for å gjøre noen urett eller skade. Når Ånden taler om å rense seg selv, erkjenne og be om tilgivelse, vil samvittigheten skades om man ikke er tro. Det gjelder å få åpne øyne for Guds ord om dette - så vi mer kan våke, så Kristus lyser for oss. Da kan alt komme i rette skikk i dette klare lys, så vi ikke skal vandre i mørket. “For I var fordum mørke, men nu er I lys i Herren; vandre som lysets barn - for lysets frukt viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet - idet I prøver hva som er velbehagelig for Herren, og ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!” (Ef. 5, 8 - 11). Uten ren samvittighet vil mørket i større eller mindre grad få råde. Selv med en ren og god samvittighet kan man stadig finne mer å rense seg fra, så lysets frukt mer og mer kommer fram.

MED EN REN SAMVITTIGHET
“Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener med en ren
samvittighet .....” (2. Tim. 1, 3). Paulus hadde fra sine forfedre av tjent Gud med en ren samvittighet. Han hadde tidligere forfulgt de kristne. Hans samvittighet sa ham den gang at de hadde en farlig lære og førte folket vill. Den ble preget av det miljø han vanket i, og den lære fariseerne og de skriftlærde hadde. Han var trofast mot sin samvittighet, til han fikk annet lys, da Kristus begynte å lyse for ham på veien til Damaskus.
Med den iver han før hadde forfulgt de kristne, begynte han nå å forkynne evangeliet om Jesus og arbeide for å fremme enfoldig troskap mot ham. Samvittigheten var kommet under den Hellige Ånds innflytelse. Hans troskap mot samvittigheten var ikke forandret, men han hadde fått et nytt hjerte og en ny Ånd, en ny overbevisning, en “ny samvittighet”.

Samvittigheten bevarte han ren og tjente trofast sin Herre og Mester i godt rykte og ondt rykte, stemplet som forfører, men dog sanndru, i ære og vanære, under forfølgelser og når de priste Gud for ham. Han hadde Kristi kjærlighet, den som utholder alt, tåler alt, som bærer i seg all langmodighet og saktmodighet, den visdom som er full av barmhjertighet og gode frukter. Samvittigheten talte til ham ved Ånden, så han kunne finne sitt liv og miste det, finne det som ikke behaget Gud, som ikke var etter Jesu forbilde. Han bar med seg i legemet Kristi død, som han var døpt til (2. Kor. 4, 8 - 12 og Rom. 6, 3). Det var denne død som virket i Jesus når han sa: “Skje ikke min vilje, men din!” Det er å la sin egen vilje gå til grunne, for å gjøre den himmelske Faders vilje (Matt. 16, 24). Egenviljen dør. Guds vilje skjer.

Samvittigheten vil, når man er trofast, bli mer og mer følsom og hørsom, mer og mer vár for Åndens virkninger. Paulus´ vitnesbyrd var at han tjente, og fra sine forfedre av hadde tjent Gud, med en ren samvittighet. Paulus´ liv bestod ikke i lydighet mot Peter. Heller ikke mot Johannes eller Apollos. Han tjente Gud med en ren samvittighet. Ikke rart han takker Gud når han hadde det sånn!

MIN FRED GIR JEG EDER
“Fred etterlater jeg eder, min fred gir jeg eder; ikke som verden gir, gir jeg eder. Eders hjerte forferdes ikke og reddes ikke!”(Joh. 14, 27).

Den fred verden gir er ustabil. Man kan ha fred med sine medmennesker så lenge alle er fornøyde og livet byr på medgang. Om man forgår seg, kan man også ha en slags fred hvis ikke samvittigheten “forstyrrer”. Den kan være så skadd at man ikke merker dens tale, eller man greier å fortrenge den og finne gode unnskyldninger for det man gjør.

Men Jesus gir oss sin fred, den som ikke er lik den fred verden gir. “Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet; ja, ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, og tålmodigheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp, og håpet gjør ikke til skamme, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd som er oss gitt” (Rom. 5, 1 - 5).

Vi blir rettferdiggjort uforskyldt av nåde, ved tro, som en Guds gave (Ef. 2, 8 - 9). Vår syndeskyld slettes ut ved Jesu blod som soning for alle menneskers synd. Den som sørger over sin synd og ber Gud om tilgivelse, han får del i denne fred og en god samvittighet. Skal freden bevares, må man alltid forbli i Guds vilje. Den urett man tidligere har gjort, må man så langt som mulig erkjenne og gjøre godt igjen - slik det skjedde med Sakkeus. Den dag han gjorde opp med sin fortid, sa Jesus: “Idag er frelse blitt dette hus til del”.

Deretter består vandringen med Jesus i alltid å bevare en uskadd og ren samvittighet. Ved troskap bevares freden uavbrutt, man vandrer i Åndens ledelse, man vandrer i lyset. Om man svikter, må man være våken for samvittighetens tale, så man erkjenner og ber om tilgivelse for det gale man har gjort, overfor Gud og eventuelt for mennesker. Så kan man igjen legge all vinn på å vandre i troskap mot det lys vi til enhver tid har over Guds vilje. Ved sådan vandring, bevares man i den fred Jesus etterlot seg. Den fred som overgår all forstand, fordi man er forlikt med Gud og har god samvittighet.

MED ALL GOD SAMVITTIGHET
“Brødre! Med all god samvittighet har jeg ført mitt levnet for Gud inntil denne dag” (Ap. gj. 23, 1).

Vi ser Paulus her bruker sin gode samvittighet for Guds åsyn som fundament for sin frimodige virksomhet for sin Herre og Mester. Men dette ble ikke tålt av tidens skriftlærde og ledere. De tålte ikke at noen hadde samvittighet til å gå utenom deres egne oppsatte normer og læresetninger. Vi ser i neste vers at ypperstepresten ber en tjener om å slå Paulus på munnen. Men Paulus svarer ham: “Gud skal slå deg, du kalkede vegg!”

Paulus visste han hadde all god samvittighet for Gud. Det var nok for ham å vite det. Hva ypperstepresten eller andre måtte mene, var i denne sammenhengen uinteressant. Når noen ikke respekterte hans samvittighets vitnesbyrd for Gud, forstod han at det bare var en kalket vegg, et livløst skall, en ytre embetsdrakt eller tittel. Sant liv er nettopp et liv virket av Gud i troskap mot samvittighetens tale til den enkelte. Bare dette var interessant for Paulus, bare dette var ekte liv for ham. Slik bør også vi se det!

Om noen vil slå oss på munnen eller på annen måte tilintetgjøre vår samvittighets vitnesbyrd, eller mangler respekt for dette, så bør dette klart fortelle oss at vi står overfor en kalket vegg - en død fasade, uten sans for sant og ekte liv virket ved troskap mot Gud med all god samvittighet for hans åsyn.

Treet kjennes av fruktene. Man kan nok vitne om at man har god samvittighet, uten at det er sant. Man kan ha rike talegaver, man kan være manges yndling og ha navn av å leve - men være død. Om man søker sitt eget, eller søker å tekkes mennesker, da er man ikke Kristi tjener (Gal. 1, 10). Paulus bekjente seg til en ren og god samvittighet, og han bestod prøvene han kom i. Han forble i kjærlighet, dess mindre han ble elsket. Han la selv vinn på ikke å gå noen for nær, ikke ødelegge noen eller gjøre noen urett. Han var i skrøpelighet blant sine medbrødre. Han fulgte Jesus i det lave, som alles tjener og trell, han stod i gjeld til både vise og uvise. Livet viste at hans vitnesbyrd var sant.

USKADD SAMVITTIGHET
“Derfor legger jeg selv alltid vinn på å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker” (Ap. gj. 24, 16).

Paulus´ trang var alltid å ha en uskadd samvittighet overfor Gud og mennesker. Han formaner: “Enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse. For Kristus levde heller ikke seg selv til behag...” (Rom. 15, 2 - 3). Slik har alle det, som vil følge i Jesu fotspor. Paulus formaner til å være ømhjertet i broderkjærligheten, kappes om å hedre hverandre, til å bære de svakes skrøpeligheter, til å være langmodig mot alle, til å strebe etter det som tjener til fred og innbyrdes oppbyggelse. Han formaner de troende til å utvise det samme sinn som var i Kristus: bringe trøst, kjærlighetens husvalelse, Åndens samfunn, medfølelse og barmhjertighet (Fil. 2, 1 - 2). Ved slik god ferd i visdoms sakt-modighet bevarte han en uskadd samvittighet også for mennesker.

Paulus´ samvittighet ble formet etter Jesu forbilde. Han gjorde seg ikke til herre over noens tro - tvert imot. Han respektert fullt ut andres tro, enten den samsvarte med hans egen samvittighet eller ikke. Kjærligheten drev ham til alltid å søke sin nestes beste. Med slik ferd hadde han en uskadd samvittighet både for Gud og mennesker.

Noen mener at en leder bare står ansvarlig overfor Gud, og kan behandle andre etter forgodtbefinnende. Slike har en skadet samvittighet. Paulus var ikke slik. Noen tillater seg det utroligste i sin omgang og behandling av sine medbrødre! Man kan ringeakte, dømme og plassere andre, uten at samvittigheten melder fra at man gjør grov urett.

Som hyrde skal man være forbilde. I hva? Jo, i ikke å dømme i motiver og forhold som ikke er åpenbare, i å unnskylde og tale vel om, ta alt opp i beste mening, men selv tåle kritikk og takke for formaning, og akte andre høyere enn seg selv. Dette bør samvittigheten tale kraftig om, så man virkelig er mønster! Man er nok ingen sann hyrde om man ikke selv tåler et sannhets ord, men samvittighetsløst omtaler slike som gir kjærlig formaning med onde og grufulle ord, i stedet for å ta formaning og rettledning vel opp.

Ja, virkelig ble Paulus den han var, fordi han ikke bare la vinn på å ha en uskadd samvittighet overfor Gud, men også overfor mennesker. Disse ting kan ikke adskilles - ellers farer man vill fra Mesterens fotspor. Vandrer man i dette, farer man ikke vill!

SAMVITTIGHETENS VITNESBYRD
“De viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem - på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene etter mitt evangelium ved Jesus Kristus” (Rom. 2, 15 - 16).

Dette står om dem som ikke kjenner Gud og Guds lov. Også disse har en samvittighet der loven er skrevet ned, og de skal dømmes en dag ut fra om den anklager eller forsvarer dem. Dette vil Gud vite å dømme fullkomment rettferdig.

Men for oss som kjenner loven - og hva mer er, kjenner Jesus og har fått den Hellige Ånd til veileder for å minne oss om det Jesus og apostlene og profetene har talt - også vi skal dømmes etter vår samvittighet, etter det vitnesbyrd den gir.

Nå her i livet går det nok an å overse samvittighetens vitnesbyrd. Det går an å bli “rund”, så det lite er av selvransakelse og ettertanke, av personlig anger, selverkjennelse og bekjennelse av feiltrinn og mangel på visdom. Men det kommer en dag da dette ikke lenger kan skjules - da samvittigheten fritt ut skal gi sitt fullkomne vitnesbyrd, da den uskadd skal holde fram sannheten etter det lys vi etter tiden burde hatt. Hvilket alvor! Dette burde virkelig vekke oss til å vandre i frykt i vår utlendighets tid (1. Pet. 1, 17 - 19). I disse vers leser vi om Jesu dyre blod som har løskjøpt oss fra vår dårlige ferd som var arvet fra våre fedre. Dette blod har runnet forgjeves, om vi fortsetter i vår dårlige ferd, og er likegyldige med Åndens tale i vår samvittighet.

Det ligger så nær å bli overfladisk, bli likegyldig med hva man sier om medmennesker, likegyldig med tankene, med å gi rom for bekymring og utakknemlighet, med misnøye og krav til andre, utålmodighet, hissighet, ja, hor og urenhet. Vi vet jo at alt slikt skal være langt borte fra oss; utukt, baktalelse, skrik og spott. Minner Ånden oss i vår samvittighet straks vi kommer i fristelse? Eller gir vi etter og gir synden rom?

Nå kan vi overse samvittighetens tale. Men en dag skal den tale fritt - da hjelper det ikke med unnskyldninger. Da står sannheten der. “Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves” (Jak. 1, 26). La oss vandre i frykt! Nå er det mulig å bli renset og virkelig løskjøpt fra vår dårlige ferd!

JEG LYVER IKKE
“Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vitner med i den Hellige Ånd” (Rom. 9, 1).

Paulus hadde et greit forhold til sin samvittighet. Den visste at det han sa var sant. Han vitnet om det med frimodighet, og visste at på den dag alt det skjulte skal fram for lyset, da ville samvittigheten vitne med, at det han hadde sagt var tvers igjennom ekte og sant. Det er noe helt annet enn å si noe, og så håpe at det aldri skal komme fram at det egentlig er annerledes og dårligere enn det man gir det ut for. Det er noe helt annet enn hykleri og smiger. Det er noe helt annet enn å være opptatt av å holde fin fasade overfor sitt publikum, mens det bak kulissene kan være så som så.

Og hva er det Paulus her tar samvittigheten til vitne om? Jo, at han hadde en stor sorg og en uavlatelig gremmelse, ja, han ønsket at han selv var forbannet bort fra Kristus for hans brødres skyld, hans frender etter kjødet, om bare de kunne bli frelst (v. 2 - 3). Kristi sinn er sann omsorg. Det er å være et hvetekorn, villig til å ligge under jorden og dø for å gi liv. Det er noe helt annet enn å bryte samfunn, og være glad for å være kvitt noen man kanskje vanskelig har kunnet tåle og være langmodig og utholdende mot. Det er å elske og tjene inntil døden, og akte de andre høyere enn seg selv.

Ikke er det rart at Paulus lyser på historiens himmelhvelving, slik han gjør. Han roser Timoteus for hans oppriktige omsorg. Han var selv et forbilde for Timoteus og er det for oss alle. Hvor står vi? Hvor sant er det at vi bærer på en sådan sorg og gremmelse for at de som ligger oss på hjertet måtte bli frelst? Er vi villige til å gi vår plass i himmelen til en annen, for at han må få del i evig herlighet fremfor oss selv? (En annen sak er at det er nettopp med slikt sinnelag at man får del i denne herligheten!)

Vårt kall er å følge slike forløpere; at kjærligheten tvinger oss, at vi drives av Kristi sinn til å bære omsorg og søke å vinne mennesker, være virksom i håp om å lede andre til frelse, til et rikt liv i Gud. Hvem er virkelig en etterfølger? Kanskje ikke så mange var det den gang heller. Kanskje Paulus derfor må ta sin samvittighet til vitne på at han ikke lyver med sine ord. Må det også være sant i oss!

FOR SAMVITTIGHETENS SKYLD
“Derfor er det nødvendig å være lydig mot den (øvrigheten), ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens” (Rom. 13, 5).

Det ligger nær til å være opptatt av å unngå straff. Mennesket nøyer seg oftest med det som sees av andre, så det ikke skal være flaut, så det ikke merkes, så ingen oppfatter situasjonen. Paulus hadde det annerledes. For ham var det nødvendig, også for sin samvittighets skyld, å være lydig mot øvrigheten og følge landets lover og regler. Altså - enten folk ser det eller ei, enten det kan merkes eller ei, enten det blir oppdaget eller ei.

Og hva om man har forgått seg? Slår samvittigheten seg til ro med å få bortforklart det eller kaste skylden over på en annen? Nei, da blir den skadet. Det er bare én vei: Erkjenne fullt ut, ta det som følger, og skamme seg over sin overtredelse eller sine feiltrinn, fatte et annet sinn, og mer legge vinn på lydighet og alt godt for fremtiden. Ellers tar samvittigheten skade.

Det er regler f.eks. i trafikken. Det er vedtekter for stat og kommune, for borettslag, for handel og vandel, det er ordninger og avtaler og bestemmelser om det meste. I alle ting er det nødvendig, for straffens skyld og ikke minst for samvittighetens skyld, å være lydig mot dette. Særlig er det viktig for en tilsynsmann. Han skal være ulastelig og ha godt vitnesbyrd, også av dem utenfor. Det hender at verdslige politikere og ledere må gå fra sine verv fordi det avsløres at de har drevet med ting som ikke tåler dagens lys. Guds ord setter klare krav til en tilsynsmann og eldste i en kristen menighet. Kommer noe fram på minst to vitners ord, må det granskes. Stemmer det må en erkjenne sannheten. “Den som synder (en eldste), skal du refse så alle hører på det, forat også de andre må ha frykt” (1. Tim. 5, 20). Så bør en vandre ydmykt med sin Gud og gjerne vise kjærlighet. Ved kjærlighet og troskap utsones misgjerning (Mika 6, 8; Ordspr. 16, 6).

Det nedbryter gudsfrykten hvis man er overfladisk med dette. Ja, til de grader kan man ta bort frykten, at man kaller samvittigheten for et “uromoment i sjelen” - man forkynner likegyldighet med samvittigheten - den Paulus mente det var nødvendig å bevare ren!

Ved ydmyk ferd kan vi få nåde til ulastelig vandel, som en god grunnvoll for den kommende tid (1. Tim. 6, 18 - 19).

Les videre i Del 2
Gjøre seg samvittighet		En god samvittighet
En annens samvittighet		Kaste fra seg, lide skipbrudd
Vår ros		Troens hemmelighet
Sett oss på prøve		Brennemerket samvittighet
Åpenbar for samvittighetene		Uren samvittighet

Tilbake til

Tilbake til toppen

UNDERVISNING FRA ORDETS LYS

Gled deg i Herren
Det store spørsmålet for mange, er: Kan jeg virkelig glede meg? Er jeg ikke altfor syndig til det? Blir det ikke en falsk fred og glede? Kan jeg virkelig tro at mitt navn er innskrevet i himmelen?

Kristi legeme
Ved menigheten, Kristi legeme, skal Guds mangfoldige visdom bli åpenbaret, ikke bare for denne verden, men for maktene og myndighetene i himmelen. Artikkelen tar for seg mye av Det nye testamentes veiledning for menighetsliv.

Lydigheten mot Kristus
Vi skal ikke være bundet til åndelige ledere - enten de kalles paver eller eldste, pastorer eller predikanter. Heller ikke til noen forsamling eller bevegelse eller noen åndsretning som går på tvers av vår samvittighet eller Åndens lys i vårt eget hjerte. Her må enhver våke - så enhver oppfyller Guds ord for sin egen del: "Prøv alt, hold fast på det gode!"

Synd til døden
Noen synder bringer oss ut av vårt gudsliv. Artikkelen avslører den falske læren som sier "en gang frelst, alltid frelst". La oss ikke bli ledet inn i lovløshetens hemmelighet.

Mesteren og hans fotspor
Artikkelen tar for seg hva Guds ord sier om Jesu guddommelige liv, og forklarer hvordan vi kan følge i hans fotspor.

Fullkommen gjerning
Hva er forskjellen mellom gjerninger som er fullkomne for Gud og gjerninger som ikke er det? Hvilke gjerninger gir lønn i evigheten? Mange kristne, som virkelig har fått sine synders forlatelse og blir frelst, lever hele livet uten å komme inn i dette fullkomne livet.

Gjerninger som gleder Gud
Alle som tror at Bibelen er Guds ord, må se at det er meningen at vi kristne skal leve et liv og gjøre gjerninger som - i gjerning og sannhet - er til behag for Gud og som han belønner, tross vår skrøpelighet og til tross for at det er rom for vekst. Se bibelvers som bekrefter dette.

Tilregnet rettferdighet og rettferdighet i gjerning
Det er en himmelvid forskjell for Gud på om vi "vandrer i Ånden" på den ene sida eller "vandrer etter kjødet" på den andre. Gud venter en rettferdighet i gjerning. Det er ikke slik at Gud oppfatter oss alle "like gjennom Kristus".

Sjelen
Det er godt og viktig ikke å ha imot noen. Men dette er bare å fornekte "det lavere selvliv", kjødets lyster. Jesu fotspor ligger i å uttømme sjelen. Da slutter jeg å bry meg, for jeg har overlatt det til Gud. Det skjer en død, og så kommer jeg inn i hvilen, og beholder gleden.

Holde budet rent og ulastelig
Vi skal lære hverandre å holde alt det Jesus har befalt. Ikke bare at vi skal holde og hva vi skal holde, men hvordan vi skal få greid det.

En god samvittighetspakt med Gud
Man føres vill hvis man setter noe i stedet for et liv i en god samvittighetspakt med Gud, etter det han virker i ens hjerte og sinn. Man vil da lett kunne ledes på avveie av forskjellige lærdoms vær og bli ledet av sterke menneskeånder.

Bli fylt av Ånden!
Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.

Litt om frykts ånd og gudsfrykt
Den ypperste av alle, Jesus, en hersker i gudsfrykt (2. Sam. 23, 3), var helt gjennomsyret av dette å frykte sin himmelske Far, og derfor, kanskje nettopp derfor, nådde han fullendelsen av det verk han kom til jorden for å fullføre.

FLERE ARTIKLER

Avhengighet av olje

Andres vannhellighet

Bedrøve Den Hellige Ånd

Demokrati i Kristi legeme

Disse tegn skal følge

Enfoldig troskap

En god samvittighets pakt med Gud

Etterfølger

Forvandlet til Hans Sønns bilde

Frelsens grunnvoll

Godhet og velvilje