ORDETS LYS: Hefte: En god samvittighets pakt med Gud 2/3

En god samvittighets pakt med Gud

Publisert: 30. mars 2001

Informasjon: Heftet "En god samvittighetspakt med Gud" kan bestilles for fri tilsending i papirutgave ved å sende e-post til post@ordetslys.no.

Heftet kan lastes ned i PDF-format, en A4-utgave (13 sider, 500 kb) som egner seg godt til å printes. Trykk her for å laste ned!
Her på ordetslys.no er heftet delt i tre deler. Les under!

2/3: En god samvittighetspakt med Gud
Av Rolf Myrland

Del 2
Gjøre seg samvittighet		En god samvittighet
En annens samvittighet		Kaste fra seg, lide skipbrudd
Vår ros		Troens hemmelighet
Sett oss på prøve		Brennemerket samvittighet
Åpenbar for samvittighetene		Uren samvittighet

GJØRE SEG SAMVITTIGHET
“Så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham. Dog, den kunnskap er ikke hos alle; men somme gjør seg ennu samvittighet for avgudens skyld og eter det derfor som avguds-offer, og deres samvittighet, som er skrøpelig, blir uren” (1. Kor. 8, 6 - 7).

I “Nytt liv”-oversettelsen av NT står det videre fra v. 7: “Det er enkelte kristne som ikke innser dette. Hele livet har de vært vant til å tenke på avguder som levende vesener, og de har trodd at mat som ofres til avguder, ofres til virkelige guder. Når de da spiser slik mat, plager det dem, og de såres i sin usikre samvittighet. Husk bare at Gud bryr seg ikke om enten vi spiser eller lar det være. (Les Matt. 15, 16 - 20). Vi er ikke verre stillet om vi ikke spiser dette, og ikke er det noe bedre for oss om vi gjør det. Men ta dere i vare når dere bruker friheten til å spise den slags mat, så dere ikke blir årsak til at en kristen bror synder, en hvis samvittighet er ømmere enn deres.

Dette kan skje: En som tror det er galt å spise denne mat, ser at du spiser i et avgudshus, for du vet at det er ikke noe galt i det. Så blir han også frimodig og gjør det, skjønt hele tiden føler han at det er galt. Fordi du vet “at det er helt i orden å gjøre det”, blir du ansvarlig for at en bror med en usikker samvittighet, en som Kristus døde for, går fortapt. Det er en synd mot Kristus å synde mot en bror ved å oppmuntre ham til å gjøre noe som han tror er galt. Hvis det å spise kjøtt som er ofret til avguder, kan få min bror til å synde, vil jeg ikke spise noe slikt så lenge jeg lever, fordi jeg ikke vil gjøre dette mot ham.”

Her ser vi klart hvor avgjørende det er at enhver følger sin samvittighet, og har full respekt for at enhver sjel må følge sin egen samvittighet, ellers kan vi lede noen til fortapelse. Så alvorlig var dette for Paulus, og så alvorlig må det være for oss - især for den som skal tjene som hyrde og veileder i en menighet. Uten denne forståelse er man ihvertfall ingen medarbeider av Paulus.

Det er godt om man kan gi en annen et klarere lys, så han blir overbevist i sin egen samvittighet. “Du har tro? Ha den hos deg selv, for Gud! Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger; men den som tviler - dersom han eter, så er han dømt, fordi det ikke er gjort av tro; alt som ikke er av tro, er synd” (Rom. 14, 22 - 23). Her må enhver våke over sin vei - så man ikke bruker friheten til leilighet for kjødet, og langt mindre leder andre til å gå mot sin samvittighet. La oss være rene for det onde og vise til det gode!

EN ANNENS SAMVITTIGHET
“Alt det som selges i slakterboden, kan I ete uten at I for samvittighetens skyld spør mere efter det; for jorden og alt som fyller den hører Herren til. Og dersom noen av de vantro ber eder til gjest, og I vil gå dit, da kan I ete alt som settes frem for eder, uten at I for samvittighetens skyld spør mere efter det. Men dersom noen sier til eder: Dette er avguds-offer, da la være å ete det, for hans skyld som sa eder det, og for samvittighetens skyld! Jeg mener ikke ens egen samvittighet, men nestens. For hvorfor skal min frihet dømmes av en annens samvittighet? Dersom jeg nyter det med takk, hvorfor skal jeg da spottes for det som jeg takker for? Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære! (1. Kor. 10, 25 - 31).

Det har aldri vært lett å skille mellom sin egen og andres samvittighet. Paulus skriver i v. 23 og 24: “Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!” Med slikt sinnelag er det mulig å finne fram. Og det gjelder virkelig om å prøve seg selv i alle ting, så man ikke overfladisk mener at “alt er greit - jeg har samvittighet til det”, uten hensyn til andres samvittighet og uten hensyn til om det gagner og oppbygger.

Vi har med den allmektige Gud å gjøre, med øyne som ildsluer og for hvem alt er nakent og bart. La oss derfor alltid legge vinn på å ha en uskadd samvittighet, og søke den annens beste. “Vær uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet, likesom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst. Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus”! (v. 32 - 11,1)

Ja, det blir kolossalt herlig i en kristen menighet når lemmene ikler seg dette sinnelag overfor hverandre. Jeg kan ikke kreve at alle og enhver skal være kommet til det livet Paulus hadde nådd, ikke kreve at andre skal ta hensyn til min samvittighet. Men jeg kan selv legge vinn på ikke å være til anstøt for noen, og ellers fremelske inderlig broderkjærlighet, idet enhver er trofast mot sin egen samvittighet!

VÅR ROS
“For dette er vår ros: vår samvittighets vitnesbyrd om at vi har vandret i verden, og særlig hos eder, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde” (2. Kor. 1, 12).

Det er mye Paulus kunne skrive at han ville rose seg av. Det kunne f.eks. være at ved hans arbeid var det blitt mange med i menigheten i Korint og andre steder, eller at de kunne samles i et fint lokale, eller andre ting som var synlig og stort i menneskers øyne.

Men Paulus roste seg over sin samvittighets vitnesbyrd om at han hadde vandret i Guds hellighet og renhet iblant dem. Tenk - dette var hans ros! Noen venter på denne hellighet og renhet når de kommer til himmelen. Paulus presiserer at slik vandret han her i verden, hos korinterne. Den som lever i en god samvittighets pakt med Gud, han kommer mer og mer inn i dette livet. Han forstår at annen ros enn dette ikke er av det gode, for intet annet enn et slikt liv har evig verdi. Er det selvros? Nei, denne hellighet og renhet er jo nettopp Guds verk, virket ved Åndens ledelse. Det står til oss å være hørsomme og lydige - men æren er Guds, som virker i oss både å ville og å virke det som er til hans velbehag (Fil. 2, 12 - 13).

Han skriver også at han ikke hadde vandret i kjødelig visdom, men i Guds nåde. “Av Guds nåde er jeg det jeg er”, skriver han et annet sted. Han ville ikke rose seg av noe etter kjødet. Ikke kom han med mesterskap i tale, ikke med visdoms overtalende ord - men med et hjerte fullt av kjærlighet til å tåle og holde ut under hån og spott og forakt, i trengsel og forfølgelse. Han aktet de andre høyere enn seg selv, om de var småbarn i Kristus. Han var fylt av kjærlighet til sine medmennesker og ville ikke være til anstøt for dem, og av kjærlighet til Gud i troskap mot sin egen samvittighet.

Han kom som alles tjener og trell, ikke for å kreve for seg og sitt. Lyset fra evangeliet strålte frem fra ham, han var en Jesu disippel, og lærte å være ydmyk og saktmodig av hjertet, barmhjertig og mild - “som en mor varmer sitt barn ved sitt bryst”.

Kan du og jeg si det samme? Kan du og jeg bære frem vår samvittighet som vitne på at slik har vi vandret blant våre brødre og søstre, også overfor dem det kanskje var smått stell med? Kan vi med samme frimodighet si at vår ferd har vært preget av hellighet og renhet, ren for å søke ære, ren for baktalelse og dom over andre, ren for misnøye, ren for bebreidelse, ren for selvgodhet, ren for å søke sitt eget? Hva sier samvittigheten oss overhodet om dette? Kanskje den er så skadet at den intet sier! Da bør man våkne opp! Nå er det nådens tid!

SETT OSS PÅ PRØVE!
“Men vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke frem med list, heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet, for Guds åsyn” (2. Kor. 4, 2).

Så langt Paulus kjente til, hadde han en ren samvittighet. Men like klart er det, at om noen hadde noe å laste ham for, så var det altså bare å komme med det - han anbefalte seg til alle menneskers samvittigheter. Hvis det da var noens samvittigheter han hadde krenket, ville han, slik vi ellers har sett hva han skriver, helt sikkert uttrykke sin sorg over å ha vært til anstøt. Han skriver: “Hvem voldes anstøt uten at det brenner i meg?” (2. Kor. 11, 29). Da brant det etter at samfunnet igjen skulle komme i orden, at ikke noen bitter rot skulle vokse opp og volde mén, at han kunne forandre på det som voldte anstøt, så han mer kunne være sin neste til behag, til gagn og oppbyggelse.

Han kunngjorde og levde sannheten, i skøpelighet og ringhet. “Men vi har denne skatt i lerkar, forat den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss, idet vi alltid er i trengsel, men ikke kuet, tvilende, men ikke mistvilende, forfulgt, men ikke oppgitt, nedslått, men ikke tilintetgjort - alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme...” (2. Kor. 4, 7 - 10). Dette liv var ham en dyr skatt, som han hadde i lerkar: Jesu liv åpenbaret i hans legeme.

“Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nu lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg” (Gal. 2, 20). Hans vitnesbyrd var at Kristus levde i ham, ved at han lot seg lede av Åndens tale i sin samvittighet. Om han skulle ha forgått seg mot noen ville han erkjenne det og be om tilgivelse, for igjen å ha en ren og uskadd samvittighet. Hvis han hadde påført noen tap eller skade, ville han, så langt det var mulig, og snarest mulig, bøte på det.

Ved å leve etter disse lover kunne han anbefale seg til alle menneskers samvittighet. De visste at han var ærlig, at han gjorde rett og skjell for seg, ikke gjorde forskjell på folk, ikke løy eller smigret for å gjøre seg til venns med folk. Han holdt fram sannhets ord. “Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blant dem som går fortapt” (v. 3). For de som søkte frelse ble evangeliet åpenbart i kjød! Tenk så herlig når enhver arbeider i Guds vingård kan vitne slik!

ÅPENBAR FOR SAMVITTIGHETENE
“Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker, men for Gud er vi åpenbare; jeg håper og å være åpenbar for eders samvittigheter” (2. Kor. 5, 11).

Kjærligheten til hans medmennesker var det som drev Paulus, han stod i gjeld til jøder og grekere, til vise og uvise (Rom. 1, 14). Hans frykt for ham som er alles dommer, drev ham i arbeidet for å vinne dem til tro på verdens Frelser. Ingen underliggende baktanker og tvilsomme motiver lå bak. Ingen tanke på egen vinning - hverken i form av penger eller jordiske verdier, anseelse, ære, makt og posisjon. Han håpet at dette lå åpent i dagen for alles samvittigheter.

Dette ønsket han at korinterne skulle forstå verdien av og se storheten ved: “Vi gir oss nu ikke atter skussmål for eder; men vi gir eder leilighet til å rose eder av oss, forat I kan ha noe å sette imot dem som roser seg av det de er i det utvortes og ikke i hjertet” (2. Kor. 5, 12). Ja, virkelig kan det trenges noe å sette imot folk som roser seg av det de er i det utvortes, men ikke tar det så nøye med hvordan de er i hjertet, om de er åpenbare for alles samvittigheter. Paulus var alles tjener og trell - enten de holdt seg til ham eller Apollos, om de var kjødelige eller småbarn i Kristus, om de refset og ringeaktet ham, enten han ble elsket og aktet eller motsagt og vanæret. Virkelig hadde korinterne noe å sette imot, når det var åpenbart for alles samvittigheter hva slags Kristi tjener Paulus var.

Vi ser at Paulus ikke tok det for selvsagt, at alle skulle godta alt ved ham. Dette å uttrykke håp om at han var åpenbar for alles samvittigheter - betydde jo at han tålte å få høre alt som måtte støte noens samvittigheter, hvis f.eks. liv og lære ikke stemte overens. I 2. Kor. 8, 18 - 21 ser vi hvordan menighetene som var med på å samle inn en kjærlighetsgave, skulle velge en mann til å reise med i følget, for å unngå at noe skulle bli lastet, altså se til at alt gikk rett for seg. “... da vi legger vinn på det som er godt, ikke alene i Herrens, men og i menneskers øyne” (v. 21). Det var intet krav om tillit til seg - han levde slik at det tålte lyset for alles samvittigheter. Alt som var i mørket og ikke tålte lyset, ble refset, uten personsanseelse. “Hvor Herrens Ånd er, der er frihet.” Hvor man ikke kan holde fram lys, er den Hellige Ånd borte.

Måtte Gud gi oss alle nåde å vandre i Paulus´ fotspor - være så hørsom og tro mot vår egen samvittighet, at også vi er åpenbare for deres samvittigheter som vi har med å gjøre; at vi uselvisk søker å vinne mennesker. Frykten for Herren bør drive oss!

EN GOD SAMVITTIGHET
“... Forat du skulle byde visse folk ikke å fare med fremmed lære og ikke gi seg av med eventyr og endeløse ættetavler, som mere tjener til stridigheter enn til å tjene som Guds husholdere i troen.

Men budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro.

Fra dette har noen faret vill og vendt seg bort til tomt snakk, idet de vil være lovlærere, enda de verken skjønner det som de sier, eller de ting som de så selvsikkert taler om ....” (1. Tim. 1, 3 - 9).

De hadde faret vill fra budets enkle mål: kjærlighet av et rent hjerte, en god samvittighet og en uskrømtet tro. Han formaner et annet sted i brevet: “at du skal holde budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse” (1. Tim. 6, 14). Ved stadig lydighet og troskap mot Herrens og Frelserens klare, rene bud (2. Pet. 3, 2) vil lyset øke og samvittigheten bli mer og mer følsom til å kunne skille mellom godt og ondt, og lære Guds vilje å kjenne (Hebr. 5, 14).

Selve denne budets hensikt og endemål må en aldri fare vill fra: at hver enkelt disippel og Kristi etterfølger fylles av kjærlighet av et rent hjerte og har en god samvittighet overfor Gud og mennesker, og sann tro til Gud. Alt som ikke leder mot dette er avsporing, det fører vill fra den enfoldige troskap mot Kristus. Man kan ha alle slags meninger om dette og hint og om denne og hin, være opptatt av hva en person mener og har sagt og hvordan han eller hun gjør og forstår det. Så får man sin trygghet i å gjøre som en eller annen sier, selv om man overser Frelserens bud. Budet er f.eks. at vi skal elske våre fiender, og likeså våre venner - altså fulle av godhet mot enhver. Når det oppstår partier, vil noen at man skal ta parti for én mot en annen, så har man “god samvittighet” bare man holder seg til det man mener er den rette part, og man fordømmer gjerne andre, uten at alt ligger åpent i lyset. Da holdes ikke budet rent! Partier er av kjødets gjerninger!

Jesu bud er å elske, være god, ikke dømme, men velsigne og tilgi syv ganger sytti ganger. Disse bud skal holdes rene og ulastelige og i lys av dem gjelder det om at vi har en god samvittighet, uskrømtet tro og kjærlighet av et rent hjerte. Da helliges Kristus som Herre i ens hjerte - ingen annen! Det kan nok hende at noen skal støtes ut. Da må grunnen være åpenbar for alle. Det må være grunnet på, og behandlet etter Guds ord, og alt må skje i kjærlighet, for å fremme frelse fra synd og liv i Gud.

KASTE FRA SEG, LIDE SKIPBRUDD
“... forat du ved dem skal stride den gode strid, idet du har tro og en god samvittighet; den har somme kastet fra seg og lidt skipbrudd på sin tro” (1. Tim. 1, 19).

Når man har tro og en god samvittighet kan man stride den gode strid. Det vil si at man er tro mot Guds ord, mot Frelserens bud som han skriver i hjertet og vandrer i hans fotspor i stadig selverkjennelse og selvransakelse. Man har god samvittighet fordi man lever slik Jesus og apostlene lærte: som hvetekornet i jorden lever sitt liv for å gi liv til andre, kun til andres gagn - uten tanke på egne fordeler eller å få noe igjen, langt mindre å kreve, eller å ta fra andre den ære de tilkommer eller uten grunn hindre deres tjeneste.

Noen hadde kastet bort en sådan god samvittighet. Det hadde Hymeneus og Aleksander gjort. De spottet. De syntes det var så lavt og dårlig med Paulus. Hans nærvær var ringe og skrøpelig, hans tale var formaning til hellig liv og gudsfrykt, til å ha rettferdighet og sannhet som rustning. Disse hadde funnet en annen rustning, der det ikke var så nøye med det ene og det andre - og de spottet. Paulus var vel noe streng for dem. De hadde lidt skipbrudd på sin tro. De vandret i beskuelse. De så sin egen suksess, de så at folk gjerne fulgte dem, at de greide det bra uten Paulus - de fikk kanskje et navn av å leve, av å være dyktige karer, flinke til å tale, kanskje.

Men de kunne nok ikke rose seg av å ha samvittighetens vitnesbyrd om at det de sa ikke var løgn. De kunne neppe rose seg av ikke å ha ødelagt noen, ikke å ha gått noen for nær, ikke å ha gjort noen urett. “Det er ikke så nøye” - var vel kanskje mer velkjente toner fra dem. Og de spottet en Paulus som selv la vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker, som var alles tjener og trell, og ikke søkte sitt eget.

Vi velger selv hvilket forhold vi har til vår samvittighet. Timoteus kunne også valgt å slå lag med Hymeneus og Aleksander. Men hans oppriktige omsorg for sjelene gjorde nok dette til en umulighet for ham. Han ville ikke gi dem stener som trengte brød. Det sanne brød er den mat Jesus åt, å leve det liv Guds ord taler om. Det var å gjøre Faderens vilje, det var å gi sitt liv for de andre, å oppfylle hver tøddel av loven - i ånd og sannhet. En slik etterfølger var det Paulus formaner Timoteus til å være, og samme vei er åpen for deg og meg!

TROENS HEMMELIGHET
“... Sådanne som har troens hemmelighet i en ren samvittighet” (1. Tim. 3, 9).

Hvilket velsignet godt uttrykk! Dette står sammen med andre krav til den som skal være menighetstjener. Man mister troens hemmelighet om samvittigheten blir uren. I stedet for frimodig vandring for Guds åsyn med en god samvittighet, kommer partier, smiger, hykleri, skalkeskjul for det ene og det andre, personsanseelse, og vandring for menneskers åsyn, for å tekkes dem, for å dekke over ting som ikke tåler lyset. Alt dette blir menneskelig og en kamp for å ta seg godt ut i kjødet - istedetfor å erkjenne sannheten og bli virkelig fri fra alt slikt. Det er for mange virkelig en troens hemmelighet, dette å grunne sin tjeneste på en god samvittighet.

Sammen med det å ha troens hemmelighet i en ren samvittighet, står det for øvrig til disse at de skal være verdige. Det vil si at man må rense bort all overfladisk tale, alle kritiske og nedlatende bemerk-ninger om sine medmennesker, tomt snakk, dårlig snakk, skrik og spott, osv. Alt slikt er uverdig for en menighetstjener. Han skal ikke være tvetunget - men ærlig og sann. Ikke smøre på, ikke trekke unødig ifra. Ikke lure seg unna ubehageligheter - men forholde seg til livets realiteter, elske sannhet og rett. Ikke si noe til én part, og noe helt annet til en annen. Ja, det er viktig! Hvordan kan den gode samvittighet bevares om man ikke er sannheten tro? Han skal ikke være tilbøyelig til megen vin, ikke lysten etter ussel vinning, altså være opptatt av de andres gagn - ikke sitt eget.

I v. 10 står det: “Også disse skal først prøves; derefter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige.” Dette betyr ulastelig etter de krav Ordet setter, så langt som mulig. Er noe lastverdig, så må det være på to eller tre (eller flere) vitners ord. Da må saken belyses skikkelig (1. Tim. 5, 19 - 20). Det står om en tilsynsmann at han skal “ha godt vitnesbyrd av dem som er utenfor, forat han ikke skal bli hånet og falle i djevelens snare” (3, 7). Uoppgjorte og uoppklarte saker blir en slik djevelens snare når det kommer for dagen. Mange har falt i slike snarer. “Ikke en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle i djevelens dom” (v. 6). Også djevelen ble oppblåst. Det er ikke spøk å falle under samme dom som ham.

Det er livet om å gjøre å forbli i ydmykhet, som tjener og alles trell. Ikke selv ville komme opp og fram, men arbeide kun for å lede og hjelpe andre til større herlighet og et rikt liv i Gud.

BRENNEMERKET SAMVITTIGHET
“Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet ...” (1. Tim. 4, 1 - 2).

Ja, det fører endog til frafall fra troen på den levende Gud, det å holde seg til slike ånder og slike lærere. “Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd, og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med” (Hebr. 4, 12 - 13). Det er ikke spøk å preke om hellig liv og ferd, og så leve annerledes selv.

Da gir ikke basunen klar lyd, og folk føres vekk fra tro og enfoldig troskap mot Kristus etter hans ord og forbilde. Paulus kunne vise til Kristi forbilde. Han taler om “mine veier i Kristus”. Han kunne rose seg av en ferd etter Kristi forbillede, med en ren samvittighet.

Vi kan lese om disse falske lærere Paulus her skriver om. Det de heller kom med med var direktiver; forbud og påbud om det ene og det andre (v. 3). I stedet for sant liv i hellighet for Guds åsyn, kom de med påbud om å gjøre det ene og det andre, krav om å legge seg inn under menneskers meninger og ledelse. “Gudsdyrkelsen” består i blindt å følge dem, gjerne være med på å ta avstand fra andre, og gi dårlig stempel på mennesker som trofast holder seg til Gud og følger sin samvittighet. Ekstra “ille” blir det om noen, selv på to og tre vitners ord, vil belyse ting som ikke tåler lyset. Da vekkes partisinnet, i stedetfor å slippe lyset til. Man er brennemerket i samvittigheten.

Ja, her må enhver ta seg i vare - enhver som kan høre disse tydelige ord som Ånden talte allerede den gang. Men om man har kommet inn i den villfarelse å følge slike mennesker og slike ånder i tykt og tynt - da er det virkelig en nåde å høre disse Åndens tydelige ord. Det er jo nettopp det som er saken - å kunne høre Åndens tale til hjerte og samvittighet, og forbli urokkelig trofast mot denne ledelse - om det går på tvers av andres mening og smak. Annen lære er falsk, forførende lærdom.

“Når du lærer brødrene dette, da er du en god Kristi Jesu tjener, idet du nærer deg med troens og den gode lærdoms ord som du har fulgt” (v. 6). Det er etter apostlenes lære: “Prøv alt, døm selv, hold fast på det gode!” Slik kan man bevare en uskadd samvittighet.

UREN SAMVITTIGHET
“Alt er rent for de rene; men for de urene og vantro er intet rent; både deres sinn og deres samvittighet er urene” (Tit. 1, 15).

Titus får i versene foran beskjed om hvordan en tilsynsmann bør være: “... en som holder fast ved det troverdige ord etter læren, forat han kan være i stand til både å formane ved den sunde lære og å tale til rette dem som sier imot. For det er mange gjenstridige, som farer med tomt snakk og dårer folks hu, helst de av omskjærelsen. Disse skal en målbinde...” (v. 9 - 11).

Disse av omskjærelsen laget vanskeligheter i menigheten. De ville grunne frelsen på loven, på dager og tider, tiende, omskjærelse, mat og annet, og “ikke enser det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet!” (Matt. 23, 23).

Paulus skriver om disse: “De sier at de kjenner Gud; men de fornekter ham med sine gjerninger, for de er vederstyggelige og ulydige og uduelige til all god gjerning” (v. 16). Det hjelper jo svært lite om man er nøye med ytre regler og normer, om man ellers tillater f.eks. utukt, baktalelse og annen ondskap og dårlighet. Slike skulle målbindes og bli talt til rette. “Alt er rent for den rene”, nettopp fordi de er tro mot Ordet og holder sin sti ren, og følger trofast sin samvittighet i kjærlighet og sannhet. “For de urene og vantro er intet rent”; om de ikke akter på Ordet og vandrer i lyset, hjelper det ikke med lover og bud om ytre ting.
Der er en smal vei - muligheten for å vike av ligger snublende nær. Derfor gjelder det nettopp om å holde fast ved det troverdige ord etter læren, så man både selv bevares på veien og kan hjelpe andre til det samme. Veien er å ha et rent sinn og en ren samvittighet, som lytter til Åndens tale og søker lys og åpenbaring i Guds ord - da blir alt rent, man avskyr det onde og holder fast ved det gode. Når man sier at man kjenner Gud, så må det bevises ved ens gjerninger - at man vandrer i hellig ferd og gudsfrykt, at man er duelig til god gjerning og er lydig mot Jesu og apostlenes ord og lære, i ydmyk og god ferd.

Det hjelper altså ikke om noen sier at de kjenner Gud, hvis ikke deres gjerninger bekrefter dette. Dem Paulus skriver om, fornektet Gud med sine gjerninger. Det kreves av husholdere at de må finnes tro, at de vandrer i rettferdighet og sannhet, mildhet og barm-hjertighet, langmodighet og saktmodighet, rimelighet og ettergivenhet - at de bærer Åndens frukt med visdoms saktmodighet. Uten dette blir det tomme ord, om man gir seg ut for å kjenne Gud (Tit. 1, 16).

Les videre i Del 3
Fullkommen etter samvittigheten		Alltid rede til å forsvare
Døde gjerninger		Samvittighetsanstøt
Synder på samvittigheten		Lyd eders veiledere
Renset fra en ond samvittighet		Samvittighetsløs - skamløs
Trøst i god samvittighet		Personlig
Finne seg i sorger

Tilbake til

Tilbake til toppen